Høydeskrekk og klatring i Portland

Om ikke jeg nevnte det i "hei her er jeg "-bloggen min kan jeg fortelle at jeg sliter med høydeskrekk. Av typen irrasjonell fobi som selvfølgelig dukker opp når jeg er høyt oppe, men også når jeg ser andre gå mot en kant eller lene seg ut en vindu, når jeg ser høyder på film og når jeg står på bakken og ser opp på noe som er høyt. Jeg blir svimmel og kjenner at hele kroppen blir nummen og rar. Ja, kort sagt sånn som angst ofte beskrives.

Og det er irrasjonelt når jeg klatrer fordi jeg henger i en sele og et tau som er festet i bolter jeg veit kan holde flere tonn oppe - jeg veit med hele meg at jeg ikke faller ned om jeg vil engang! Derfor tror jeg det kan kalles fobi og derfor har jeg bestemt meg for å jobbe med det. Når jeg krever av Juniblest at han skal være modig i alskens situasjoner syns jeg det bare er rett og rimelig at jeg må være modig selv også - og modig kan man kun være når man er redd ifølge Eddard Stark fra A Song of Ice and Fire (bokserie av G.R.R.Martin som jeg vil anbefale alle å ta en kikk i).

Så i dag gikk turen til et klatrefelt i Portland, Dorset, hvor jeg brukte en hel dag på å klatre én eneste rute én eneste gang. Jeg har blitt rå på buldring og tilogmed gjort noen moves hvor jeg må hoppe etter det neste taket, og jeg klatrer opp til fem meter uten problemer innendørs. Ute er historien en helt annen og de fleste klatrere jeg kjenner holder med meg i at det er mye mer mentalt krevende å klatre ute enn inne. Hvorfor? Aner ikke! Men jeg har noen teorier om at det hjelper med fargekodede, tydelige og gode tak samt helt flatt underlag - forhold det er lite av utendørs. Dessuten er det lite vind inne til å forsterke følelsen av høyden, og klatretak laget av plast er ikke like harde å falle på som solid fjellvegg...

Jeg klatret én rute én gang, men jeg oppnådde noe i dag som etterlot meg hulkende på toppen. Delvis av redsel, delvis av lettelse for at jeg hadde kommet opp og var ferdig, delvis fordi jeg var stolt som en hane og delvis fordi jeg ikke visste om jeg kom til å tørre å lene meg ned fra veggen og rappellere ned igjen. Jeg må innrømme at jeg et øyeblikk så for meg tilkallelse av brannvesen og en skarpskytter som kunne sette en bedøvelsespil i baken på meg så jeg kunne heises ned..

Men så modig som jeg var i dag trengte vi ingen av delene!

Ruta var på et latterlig lavt teknisk nivå (3+), men det var utendørs (hvor jeg vanligvis ikke kommer over mine vante fem meter engang) og ruta var 14 (!!!) meter lang. Det er 14 meter over kampesteinene som knuste bølgene der de kom rullende inn fra Frankrike. Det er j*vlig høyt!

Jeg brukte litt tid på å forberede meg mentalt, mye tid på å klatre opp med flere pauser på minst fem minutter med pusteøvelser og "akklimatisering" for hver hylle jeg presset meg opp på, og resten av dagen på å komme over anstrengelsen igjen. Jeg kan ikke huske sist jeg var så redd, men jeg tror det må ha vært da Juniblest fikk forstoppelse og nesten døde i 2007..

Allikevel - jeg klarte det og jeg kom meg hele 14 duckings meter over bakken!

Her er bevis:

Tror det var her omtrent jeg begynte å få skikkelige problemer med lemmer som ikke ville bli med lenger og sånt. Der hvor man må snakke til føttene sine for å få dem til å krype ett hakk til, bare ett hakk...:

Men man klatrer da videre allikevel!

Forsøk på tappert smil... Hehe

Nærmere og nærmere toppen...

Man må liksom ta på topptaufestet for å kunne si at man har kommet til topps, men jeg nådde ikke bort...

Etter litt mer hulk, hikst og pusteøvelser klatre jeg å flytte føttene en etter en mot høyre til jeg endelig klatre å få tak i slyngene. Prestasjon!

Altfor høyt for meg, det der. Altfor høyt!

Men, men. Utsikten i Portland kan man ikke klage på:

Og så var Scarpa med i dag også, totalt utkjørt etter i går =)

Sliten og fornøyd i pappas klatrebukser, mange timer etter at jeg kom ned på den trygge grunn igjen:

Jeg klarte å få et lite hull på venstre kne, men jeg tror pappa ville vært mer skuffa hvis jeg ikke brukte buksa til det den er laget for enn at jeg ødelegger den i kampens hete. Mind you, jeg skal selvfølgelig sy det igjen etter beste evne! Denne buksa betyr veldig mye for meg av åpenbare grunner.*

Der dette var en litt sånn "se hva jeg har turt"-blogg er det sjanser for at jeg følger den opp med "sånn her jobber du med fobiene dine"-blogg =) Jeg vil jo at alle andre skal få oppleve samme følelsen som jeg hadde i dag! Mestringsfølelse med stor M.

Nå er jeg knackered, for å si det på godt norsk.. Skal bli godt å hoppe i loppekassa!

Cheers!

*For de som ikke kjenner meg døde pappa før jeg ble født. Mulig jeg lager en blogg om han, faktisk. Jeg liker å fortelle om pappa for han virker som tidenes kar utfra alle historiene jeg har hørt.