Hest = mestringsfølelse!

På tide å skrive litt igjen, kanskje?

I det siste har jeg gått og tenkt på hva det egentlig er jeg får mest av gjennom å drive på med hest, og der jeg vanligvis har tenkt på at hesten er en venn som alltid er der har jeg nå oppdaget en selvfølgelig ting som jeg ikke har tenkt på før: mestringsfølelsen!

Det slo meg som et lyn at det er det mest dominerende positive aspektet ved å være hestejente, for uansett hva man har gjort den dagen vil man sitte igjen med følelsen av at man har klartnoe. Mer eller mindre bevisst. Det finnes selvfølgelig dager hvor ikke alt gikk som man ønsket, men det er skjelden det er flest av dem og selv da har man gjort noe som har gitt mestringsfølelse om det så bare er å møkke ut av boksen eller børste hesten til den skinner.

Før man får sin egen hest ligger mestringsfølelsen i å finne et felleskap og vennskap i et så stort dyr, klare å håndtere og ri det, overkomme redsler - først frykten for hest, så å løfte beina for å skrape høvene, så å sette seg opp, trave for første gang etc. Lista blir lang og læringskurven er bratt i starten! Ja, den er bratt hele tiden forsåvidt - mestringsfølelse.

Etterhvert får man kanskje hest på fôr og mer ansvar. Tilmålt ansvar = mestringsfølelse. Man kan være aleine med hesten, gjøre mer som man vil (innafor eiers betingelser og hestens ve og vel) og ta flere avgjørelser.

Og så kommer dagen man får egen hest. Mestringsfølelsen kommer i de helt praktiske tingene som å sette opp gjerder, vaske vanntrauet, møkke stallen hvis hesten står inne og beitet hvis hesten står ute. Og mestringsfølelsen kommer i hvordan hesten er - om pelsen er blank, om hesten er rolig og veloppdragen, om den er i passe hold, hvis barfot om høvene er sterke og fine, hvordan den presterer på bane eller tur. Alt hesten blir etter at du får den gjenspeiler hva du som eier gjør. Dette kan selvfølgelig slå bakut i situasjoner hvor hesten blir syk, blir for feit eller for tynn, man ikke har tid til å trene etc, men det kan alltid rettes opp i og når man gjør det får man mestringsfølelse. Masse!

Jeg tror det er derfor jeg ikke kan slutte med hest. Jeg klarer faktisk ikke å finne noen andre arenaer der jeg oppnår så mye mestringsfølelse på så mange plan samtidig. Kanskje fordi jeg får det mest når jeg tar vare på noe som lever og ser at jeg gjør en god jobb?

Cheers!

Terrorangrepene og alt det vakre i ettertid

Jeg har ikke akkurat kastet meg over bloggen for å skrive nå, men jeg tenker selvfølgelig masse på det som har skjedd. Faktisk har jeg ingenting å tilføye av hva som blir sagt av vakre ord og handlinger akkurat i disse dager, jeg bare sitter og føler på hvilken vakker befolkning Norge er så heldig å ha, det samholdet vi har. Jeg er rørt.

Personlig har jeg ikke mistet noen i dette, men jeg føler selvfølgelig med alle de som har det.

"Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårane for deg. Du må grina de sjølv, men eg vil grina med deg. Eg vil grina med deg".

Jeg er en av de som har valgt å bruke blant annet det norske flagget som symbol for dette og samholdet vi nå ser, og jeg mener at flagget er fargerikt fordi landet vårt er det. Nidinger skal IKKE få tilrane seg den betydningen og gi oss en kvalm følelse når vi ser vårt eget flagg!

På den annen side fikk jeg påpekt for litt siden at årsaken til at mange reagerer på flaggbruken er at den begynte allerede før vi visste at gjerningsmannen var en etnisk nordmann, og det synes jeg er kvalmt. Det norske flagget skal symbolisere 'alle oss' og ikke 'vi og dem'.

Om ikke annet har vi i bandet bestemt at vi skal gjøre Til Ungdommen på den neste konserten vår for å hedre alle som er berørt av dette.

Ute på havet

Enda en natt aleine

Kaldt og vemodig

...og ensomt

Ute på havet er du lykkelig

men glem ikke meg som venter på deg

Vær varsom, min elskede

for du har hele mitt hjerte med deg i skuta

Jeg tenker lenge på deg før hodet får hvile på puta

Og det er natt

Video fra distanserittet på søndag!

Her kommer en video arrangørene for Rufus New Forest, rittet vi gjorde søndag 19.juni, har lagt ut på siden sin. Juniblest og jeg får omtrent 10 sekunder med berømmelse fra 31 sekunder ut i klippet der vi traver gjennom en port etter en gul ponni - Chico med Cherry på ryggen :) Kos dere!

Jeg blir skikkelig utålmodig av å se på denne filmen for jeg vil bare ut og starte igjen! Det er så morsomt å drive med det her! :D

Cheers!

Fra Brockenhurst til Newcastle

Jeg har alltid likt langturer og da jeg hadde hest på fôr og seinere egen hest i Sørkedalen var det kuleste i verden å ri hjem. Nå har jeg begynt å planlegge så smått en litt utvida variant av 'å ri hjem' og tenker at jeg i det minste skal ri Juniblest fra Brockenhurst der han står nå og til Newcastle der vi kan ta ferge til Danmark. Avhengig av planlegging og hvor lang tid reisen vil vise seg å ta er det mulig vi rir fra Esbjerg, Danmark til Hirtshals der det går ferge til Kristiansand, og rir derfra til dit vi skal (aner ikke hvor jeg skal stalle ham opp når jeg kommer hjem!). Men som sagt, dette avhenger av hvor lang tid reisen vil ta og hva som venter hjemme. Jeg har jo planer om å få meg jobb og hund, og det er fint om jeg får spart litt penger så jeg får tatt noen uker fri mens hunden er valp og trenger trygghet ;)

Uansett skal jeg ri fra Brockenhurst til Newcastle og jeg vil gjøre det for å sette fokus på en del ting. Først og fremst fedme hos hest! Så jeg regner med at jeg kan slå meg sammen med World Horse Welfare på noe vis og skape litt blest om saken sammen med dem. Siden mange unge i England ikke får opplevd så mye natur og fysisk aktivitet kan det tenkes jeg kan slå et slag for dem i samme sleng? Og jeg må selvfølgelig få til en eller annen avtale med Endurance GB!

Kommer til å spørre fôrprodusenter og utstyrsforhandlere om sponsing til fôr og ustyr til reisen, og siden kjærsten min nettopp har blitt sponset av Stormberg til sin Exspaindition og vi har oppdaget at de både har en god miljøprofil og sponser selgere av =Oslo med allværsjakker kunne jeg gjerne tenke meg å få til noe med dem. De har ingen ridekolleksjon, men så har jeg heller aldri kjøpt regnjakkene mine i hestesportsbutikker.

En annen ting som hadde vært fett ville vært å få til noe med Renegade Hoofboots. Mest fordi jeg er så fornøyd med mine, litt fordi jeg mistenker at jeg trenger nye for denne turen og veldig fordi jeg vil bevise for hele verden at det ikke finnes unnskyldninger for å sko hester lenger. 'Jeg rir så mye på asfalt' er en klassisker, mens en barfothest bør gå minst 30min på asfalt hver dag for å holde høvene sterke og fine =)

Landslaget for nordlandshest må selvfølgelig også involveres, og hvis det blir å ri fra Kristiansand skal jeg begynne å tenke ut flere folk i Norge jeg vil ha med på laget på noe vis. Jeg blir kjempeglad for tips av alle slag (unntatt 'ikke gjør det' - det vil ikke bli hørt på =p )

Jeg skal bare tenke ut et morsomt navn for turen - aller helst et ordspill av noe slag - og så oppretter jeg etterhvert en blogg på engelsk som jeg skal lage link til her.

Nå gleder jeg meg allerede! Sånn som dette er det hver gang jeg skal sjekke om jeg kan gjøre noe, jeg begynner å undersøke om det er mulig og ender opp med å planlegge detaljer - gjerne over et år i forveien! Men så er det også da det går som smurt når dagen kommer og prosjektet skal igang =)

Cheers!

Fedme hos hest - et slag i trynet og veien videre

1.juni er en fantastisk dag fordi det er det jeg kaller Junileum - det er årsdagen for da jeg fikk Juniblest! I år var det 7års Junileum (tenk!) og vi 'feiret' det med hovtrim. Man kan si mye om hovtrimmere og alle er forskjellige, men hun jeg bruker nå har mye erfaring med hest, fedme og IR (Insulin Resistans), også kalt diabetes, og har en lang utdanning innenfor høver og alt som påvirker dem. Fedme, treningsmengde og fôring påvirker høver!

Lang historie kort pekte hun ut noen symptomer som kan tyde på at Juniblest er diabetisk og dette gikk dypt innpå meg fordi det som oftest kommer av overvekt som igjen er noe vi mennesker er skyld i. Som det er nevnt tidligere i bloggen har jeg prøvd å slanke ham tidligere, men jeg har ikke tatt vektproblemet hans alvorlig nok og fikk en skikkelig oppvekker av min barfottrimmers mistanker. Jeg tilbrakte kvelden i tårer foran dataen mens jeg gjorde masse research og har både kommet fram til effektive løsninger og at Juniblest kun har noen symptomer på diabetes, og at disse kan komme av at han er overvektig. Om jeg klarte å plukke ham opp i siste liten vil det være en enorm lettelse og hvis ikke vil han uansett måtte leve som om han har det fordi han er en ponni og de har mye lettere for å legge på seg enn hester. Generelt sett.

Juniblests livsstil består nå av å gå med gressemaske 24/7 og å bli ridd minst 1,5-2 timer hver eneste dag.

Når jeg skal hjem for å jobbe i sommer har jeg ordnet barnevakt, og når jeg begynner å studere igjen til høsten skal jeg sørge for fôrrytter til de dagene jeg ikke får tid til å ri selv. Treningen består mest av en skikkelig powerwalk fordi han da både varer lengre og brenner unna mer fett enn om vi kun hadde galoppert, og av hurtig trav fordi han også må få opp pulsen. Det blir bakker, vassing og galopp der det passer seg, og selvfølgelig får jeg sneket inn litt dressur en gang i blant også :) Gjennom dressur bygger han mer muskler som vil hjelpe ham med å brenne unna fettet. Hemmeligheten er variasjon for å være sikker på at jeg får dekket alle hans behov uten å påføre den stakkars hesten slitasjeskader, pluss at jeg ved å trene forskjellige ting gjør at han kan trene hver dag selv om han er sliten fra dagen før. Hvis han for eksempel er støl i bakbeinsmusklene etter dressurtrening vil en god skritte-/travtur med litt intervaller være fint fordi han da blir varm uten å tære mer på de såre musklene.

Sånn så Juniblest ut 6.juni - før og etterbilder kommer etterhvert som tiden går og kiloene renner av :)

Og i dag fikk jeg en bekreftelse på at jeg gjør iallefall noe riktig i treningen hans - vi fullførte vårt beste distanseritt så langt! Denne gangen var det 20 kilometer og vi fullførte på 2 timer og 3 minutter. Juniblest hadde masse å gå på da vi kom i mål og veterinærkontrollen viste en puls på 46 slag i minuttet - nøyaktig det samme som da vi begynte rittet! Vi kom peisende inn over målstreken og så skrittet jeg ham av i omtrent 25 minutter - den pulsen må ha blitt halvert på den tiden for han pustet ganske tungt da jeg hoppet av =)

'Jeg snører min sekk, jeg spenner på meg spenna for å ha over brystet så det ikke skrangler så fælt':

Juniblest venter utålmodig på meg og våre nye venner Chico (hest) og Cherry (rytter):

Like før målstreken, glade og fornøyde:

Lykkelig ponni og stolt rytter krysser målstreken:

Enda lykkeligere ponni får en velfortjent 'rullings' i den ene sandflekken jeg kunne finne:

Fornøyd gutt marinert i safran...

Cheers!

Videoer! =)

Her kommer altså to filmsnutter slik jeg lovet. Den første er av et føll i Brockenhurst jeg møtte på vei til stallen før jeg flytta Juniblest til Westbeams. Jeg syns folungen var så morsom der den hadde helt raptus og freste fram og tilbake i lykkerus som en annen liten hund (obs, kvaliteten er kjempedårlig så man ser nesten ikke føllet før uti videoen hvor jeg zoomer inn litt. Mobilkamera =p).

Den andre er av Juniblest og meg etter at vi og to til fra stallen kom tilbake etter å ha hentet Lindsays barn på skolen. Vi måtte blant annet ta med et barnesete så jeg hektet like godt tøylene rundt armstøttene og brukte bilsetet som ratt.. Juniblest må finne seg i mye rart! (Nok en gang elendig kvalitet. Jaja, skal poste bedre greier etterhvert)