Liste over blogger jeg vil skrive

Jeg har så mange ideer som jeg er redd for å glemme nå som jeg egentlig jobber med oppgaver.. Og det funker dårlig å skrive dem på en lapp jeg kommer til å miste så jeg lager lista her =) Så kan dere som leser grue eller glede dere alt ettersom... Hehe

- Jeg vil skrive en blogg om pappa. Fortelle om ulykken og hva slags person han var ifølge muttern og farmor, og se om jeg får scannet noen bilder. Så den bloggen kommer tidligst i juli siden alle fotoalbumene er hjemme i Norge =p Har et bilde på kjøleskapet hvor han spiser spagetti, da.

- Jeg vil skrive en blogg om selvbilde og om å være glad i seg selv. KLISJÈ!!! Men det er noe jeg er opptatt av og føler at altfor mange der ute trenger noen råd for å greie. Så da får det heller bare bli en rosablogg, da ;) Kommer til å inneholde litt om kosthold og livsstil fordi å være glad i seg selv handler ikke bare om innstilling (selv om det er sabla viktig, det også). Hvis man faktisk bruker kroppen sin til noe man syns er morsomt blir man glad i den fordi man ikke kunne gjort det morsomme uten den.

Se! Jeg er så engasjert at det ble en liten blogg bare av punktet om at jeg skulle skrive blogg om det. Jeez...

- Jeg vil skrive om sang og motivasjon. Blir sikkert om ridning og motivasjon også, om jeg kjenner meg selv rett... Hehe

- Jeg vil skrive om å bekjempe ting man er redd for! Eksponeringstrening og desensitivering. Hvis man klarer å trene hester - som er byttedyr - til å bli velfungerende politihester som beholder roen selv i de værste demonstrasjoner, kan alle venne seg til edderkopper, slanger, høyder og trange rom. Det må bare gjøres gradvis!

Jau, det var det jeg kom på i farta. Krig og fred og politikk og sånn får komme hvis jeg får en rant om alle idiotene der ute... =)

Cheers

Dressur, såklart!

På tirsdag ble det en liten dressurøkt og for en gangs skyld fikk jeg lurt med meg Espen som fotograf =) Det var nok fordi moren hans, Diane, var med også, tenker jeg.

Juniblest og jeg har fortsatt en lang vei å gå før det kan begynne å likne perfekt, men jeg må si jeg er fornøyd med framgangen!

Vinter 2010:

På tirsdag:

Her MÅ jeg løfte henda!

På dette bildet syns jeg først jeg burde ha høyere hender, men så la jeg merke til at det stort sett går en rett linje fra min albue til Juniblests munn - det vil man ha. Jeg kan ha kortere tøyler og hendene litt lenger fram, men så lenge jeg rir han i en så lav form kan jeg ikke løfte hendene mine.

Skjenkelvikning som jeg er dritstolt av - den går mot venstre så han må bruke høyre bakbein som han er ganske svak i. Akkurat som at vi mennesker er høyre- eller venstrehendte er hestene det også, bare at målet er å gjøre hesten like sterk i begge sider.

Og her er bilder rett før og rett etter skjenkelvikningen for å demonstrere hvorfor vi gjør det:

Før (litt stiv, lite rund i formen)

Etter (ser rundere og mer elegant ut)

Dette er eksempel på hul form - ryggen hans henger som en hengebro og nesa er langt bak pannen. Hvis man deler inn ridning i god eller dårlig ridning faller dette under siste kategori ;) (For ikke å snakke om sitsen! Jeg lar meg selv bli dyttet ut av salen ved å legge for mye vekt i stigbøylene)

Dette er en dårlig overgang fra galopp, men jeg håper vi i framtiden kan få til et sånt trav i form!

Litt galopp (de to bildene jeg tør å legge ut av det fordi vi ikke akkurat har stålkontroll i den gangarten ennå)

Og så ble det litt hopping over busker tidligere på dagen da vi gikk tur med Diane og Espen:

Jeg sparer det beste bildet til slutt - tror det er på topp fem (minst!) over de beste bildene noen har tatt av oss =)

Cheers!

Mitt første distanseritt!

I går var det endelig tid for mitt første distanseritt og min første ordentlige ridekonkurranse. Jeg har vært med på noen småstevner før, men det har aldri vært sånt man betaler for og må ha papirarbeid for så dette var en stor dag på mange måter. Det er jo også første gang noensinne at en nordlandshest har konkurrert i England, og kanskje tilogmed utenfor Norge?

Uansett, jeg pakket klart og gjorde i stand matpakke og thermos med te kvelden før, og så var det opp 05.45 for å hive på seg klær og linser. Frokost blei på toget - pizza fra i går..

Ikke mange som er ute og går 06.05

Soloppgang i Brockenhurst

Da jeg kom fram pakket jeg alle hestetingene og siden jeg ikke hadde organisert transport hjem (hestetaxi to veier er DYRT) ble det dobbelt opp med varme klær, reflekser og høy. Dette ble det ikke bruk for fordi vi traff snille Anna som ga oss skyss hjem =)

Juniblest måtte tåle å bli tørka over med en kald klut for å få bort de værste flekkene og så var vi klare til å dra da hestetaxien rullet inn 8.30.

Sjekk ut Hampshire Horsetaxi!

Inni taxien:

Da vi kom fra måtte jeg dumpe all bagasjen før taxien dro igjen og så begynte prosjektet med å registrere meg med ponni på slep. En snill dame tilbød seg å holde han og han benyttet sjansen til å prøve å dytte henne rundt:

Hun var en stillferdig liten frue, men hadde tydelig erfaring med ponnier (en heeelt annen art enn hest og som krever vanvittig mye mer av deg!) og fikk satt han på plass slik man må med dem - rolig, men bestemt korrigere dem hele tiden til de gir opp. Flytter ponnien en fot, må den rygges tilbake der den sto. Igjen og igjen. Og igjen og igjen og igjen og igjen. Og igjen. Og når du tror den har slutta med det - én gang til.

Det var her i registreringa jeg traff Anna. Vi fant tonen fort og bestemte oss for å gjøre rittet sammen fordi hun trengte å gjøre det fortere enn sist og jeg ikke ante noe som helst om noen ting, nybegynner som jeg er. Fikk låne plass på hestebilen hennes og allting for å binde Juniblest og dumpe tingene mine i mens vi red. Konge! =)

Ute i løypa var Juniblest vanvittig ivrig! Han nærmest la seg på bittet og da han la over i galopp istedenfor trav hadde jeg nesten ikke noe jeg skulle ha sagt. Hadde nok fått stoppa ham om det gjaldt, men det var tydelig at vi hadde to hastigheter å gå på i starten - på eller av =)

Det er ikke så mange detaljer å fortelle fra selve rittet bortsett fra at det stort sett gikk i kjapt trav eller kort galopp, og at jeg stoppet en gang for å lete etter stein i den ene bootsen hans fordi han nikket litt (kan være tegn på halthet). Salen sklei ikke fram, bootsene falt ikke av og Juniblest hadde overraskende mye energi. Jeg visste ærlig talt ikke at han kunne løpe i 2 timer!

Her blir det bildespam:

Anna og Rosie

Tilbake i mål var Anna så snill og ga oss litt betefôr:

Og Juniblest fikk en velfortjent rullings

Godt marinert ponni!

Vi gikk til vet.sjekk hvor Juniblest gjorde det bra - han var ikke halt og pulsen var helt nede i 46 av 64 "lovlige". Farten vår hadde vært 9.23km/t og vi fikk 28 av 50 mulige poeng. Jeg er storfornøyd!

Etterpå lastet vi ungene våre og dro og kjøpte is =)

Og så fikk vi rosett for gjennomført - min første ordentlige rosett =)

Da vi kom hjem lot jeg Juniblest tasse løs på ridebanen mens jeg tørket vekk gjørme og ryddet inn tingene våre, før jeg ga han en god runde med børsten og litt mat. Ute på beitet måtte jeg nesten tvinge han til å drikke, men da han først kom igang drakk han mange liter. Og så snudde han på hælen og beinfløy tilbake til flokken som om han hadde stått på stall hele dagen. Neste gang rir vi 30km!

Og distanse, ja det er helt klart sporten for oss. Jeg tror både Juniblest og jeg kunne tatt hele løypa en gang til da vi kom i mål, og jeg syns ennå at det hele var over altfor fort.

Cheers! (Videoer kommer kanskje hvis jeg får det til)

Trim av hestehøver

I dag fikk Juniblest sin første trim av en profesjonell barfottrimmer her i England og det var veldig betryggende! Så langt har vi brukt hovslageren på stallen, men det funker rett og slett ikke fordi hovslagere ikke har nok kunnskap om hvordan hoven faktisk fungerer eller hvor viktig ernæring er. Siden jeg ikke har tatt hovslagerutdanning selv veit jeg ikke hva de lærer, men jeg veit at de ikke runder av kanten på hoven (noe som er viktig for at ikke den skal sprekke opp på samme måte som at en filt negl ikke brekker like lett som en med mange hakk i), skjelden eller aldri rører strålen, overser hjørnestøttene og kun har ett svar om hesten er sårbeint - sett på sko...

Den store klumpen i midten (som likner litt på et hjerte eller en V) er strålen. Litt sånn støtdemperpute om du vil. Hjørnestøttene er de to strekene som følger strålen et stykke nedover mot tåa, altså tuppen av hoven. Den grå kanten rundt er hovveggen og mellom den og sålen (det store grå-hvite området) finnes "den hvite linjen".

Jeg vil ikke sko Juniblest fordi:

- jernsko hindrer hoven i å utvide seg når hesten tråkker ned og trekke seg sammen (kalles hovmekanisme) når beinet løftes opp. Det fører til dårligere blodgjennomstrømning og uhumskheter som mugg (en form for sårinfeksjon) og sure stråler (fotsopp i praksis).

- siden sko hindrer hovmekanismen vil en skodd hov dempe støt 70-80% dårligere enn en barfot hov, noe som i lengden er lite gunstig for ledd og greier for å si det pent.. Om du har hørt forskjellen på en skodd og en uskodd hest gå på asfalt vil du forstå med én gang ;)

- godt blodomløp er utrolig viktig for fordøyelsen og siden jeg nesten mistet Juniblest på grunn av forstoppelse (ja, jeg ser humoren i det.. =p) tar jeg de forhåndsregler jeg kan for å slippe å være med på det der igjen. Man blir overraskende glad i disse store, irrasjonelle gnagerne!

Kan sikkert komme på flere grunner, men dette er de viktigste.

Problemet vårt er at Juniblest ofte er litt sårbeint og i dag fikk vi bekreftet årsaken. Sukker. Det er alltid sukker, spesielt med disse nøysomme ponniene som helt fint klarer seg med å se på mat for holde vekta oppe...

Det som skjer er at det dannes noen kjipe bakterier i Juniblests tarm som fører til at en liten pute mellom sålen og hovbeinet (et bein inni hoven. Kan sammenliknes med fingerbein) blir betent. Au. Ikke nok med det, hele hovkapselen som er det harde vi ser utenfra begynner å skli framover sånn at "den hvite linjen" som finnes mellom såla og hovveggen strekkes og blir øm. Litt som om du har lange negler og prøver å åpne en brusboks med dem... Au.

Hov sett utenfra. Hovvegg/hovkapsel:

"Den hvite linjen" skal være 1mm bred, til nøds 2mm. Juniblest sine er omtrent 4mm...

Hva må vi gjøre? Balansere tarmen! Helst ved å kutte ned på sukker, men dette er ikke mulig nå mens han står på høy fordi hun som driver stallen mener at hestene ikke klarer å spise høy med gressmaske og derfor er det forbudt hele vinterhalvåret. Der vi sto før var det mange hester som brukte det og det gikk helt fint.

Sånn ser en gressmaske ut:

Det ser fælt ut, men det er et lite hull i bunnen så hestene får i seg mat, bare litt mindre om gangen. Og etter mye overveiing syns jeg det er bedre å sette på Juniblest en sånn enn at han går rundt og er overvektig og sårbeint.

Han får gressmaske denne sommeren!

Enn så lenge får jeg bare gå til innkjøp av litt probiotika og se om jeg får litt balanse på den måten. Det vil ikke få ned vekta hans (som øker i takt med mengden gress....), men kanskje hjelpe litt med høvene.

Jeg er mest takknemlig for at jeg nå har funnet en trimmer som kan dette og gir meg konkrete slagplaner (mind you, jeg har hatt noen sånne i Norge.), men nok engang føler jeg at jeg får bevist litt hvor viktig det er å ha rett mann på rett jobb. Hovslageren har aldri nevnt noe om dette og påsto faktisk at sure stråler er noe man må leve med fordi man ikke kan kurere det. Jasså? Gjelder det fotsopp også, da?

Faktisk vil jeg påstå at det er en link til båtlivet her: bare fordi du kan kjøre motorbåt (og kanskje er skitgod på det) betyr ikke det at du kan noe om seiling.

Berserk

Jeg er en av de som støtter Jarle Andhøy og håper at Berserk fortsatt flyter. Så langt er det én ting som sier motsatt og det er nødpeilesenderen. Redningsflåten kan helt fint ha blåst av dekk under stormen (derfor er tauet slitt over og ikke kuttet), og de har ikke funnet vrakrester fra selve skuta. Som Andhøy selv sier var leteforholdene så gode at de fant vannposene fra redningsflåten. Ville de ikke også da ha kunne funnet kopper og kar eller annet vrakgods fra Berserk om hun gikk ned?

Jeg ser på facebookgruppene om saken at fler og fler gir opp håpet mens tiden går, men jeg leser David Mercys bok fra Andhøys første tur til Antarktis for tiden og der er det snakk om opp til seks ukers seiling fra isen til tørt land. Det er riktignok fra the Antarctic Peninsula til SørAfrika, men Rosshavet er enormt og avstandene derfra er pent sagt store. Faktisk er det omtrent like langt fra Rosshavet til New Zealand som det det er mellom Peninsulaen og SørAfrika: http://www.worldatlas.com/webimage/countrys/an.htm

Det betyr at jeg ikke gir opp håpet før det har fått minst to måneder - så får folk heller bare kalle meg naiv. 'Being a bit naive is what I call hope'. Det er mitt eget hjemmelagde motto.

Når det gjelder om Jarle Andhøy har gjort noe galt eller ikke vil jeg for det første si at han har ingenting med den mulige ulykken å gjøre. Dette forklarte han i Aktuelt på nrk1, 9.mars (søk etter det på nett tv). For det andre har han tydeligvis somlet med papirarbeidet, men jeg mener at det ikke betyr noe som helst når det går cruiseskip ned der hele tiden. Cruiseskip er noe av det styggeste som finnes mot naturen (mulig jeg lager en blogg om det en dag?) og hvis dette Polarinstituttet virkelig brydde seg om miljøet hadde de gjort cruiseaktivitet der nede strengt forbudt. De kan sikkert sperre Andhøy inne og alt det der, men for meg likner dette på målet til en jeg gikk i klasse med på videregående - han drømmer om å gjøre det han kan for å bli dømt etter blasfemiparagrafen fordi det er noe av det latterligste han veit om. For meg blir anmeldelsen av Jarle Andhøy patetisk show off av nitriste biceps...

Jeg føler også for å legge til en Native American versjon av diktet 'Do not stand at my grave and weep' fordi jeg selv er glad i vakre ord i tunge stunder..

I give you this one thought to keep -
I am with you still - I do not sleep.
I am a thousand winds that blow,
I am the diamond glints on snow,
I am sunlight on ripened grain,
I am the gentle autumn rain.
When you awake in the morning's hush
I am the swift, uplifting rush
Of quiet birds in circled flight.
I am the soft stars that shine at night.
Do not think of me as gone -
I am with you still - in each new dawn.

Dere er alltid velkomne hjem, gutter!

Litt random bilder og hva jeg mener om "talent"

Noen dager er bare ikke egnet til å ha forelesninger på... Været som var så nydelig i helga har funnet ut at det skal bli her og sola skinte så godt at Torun og jeg bestemte oss for å kjøpe is i den to timer lange pausen mellom obligatorisk lunsjkonsert og forelesning i "musikk som yrke". Iyad (gitarist, mandolinist, pianist og sånt i bandet) syns vi er rare som skal ha is bare sola såvidt titter fram, så vi funderte en stund på om is er en litt sånn skandinavisk eller norsk ting. Godt er det uansett!

Sommeren er på full vei inn i Sør-England og her er et dårlig mobilbilde av årets første humledronning på jakt etter nektar og greier for å begynne å produsere flere humler og lage et helt bol:

Bandet var også i studio for et par uker siden for å spille inn Ravnene til en av Iyads oppgaver og da sørget jeg for å få Gavin (trommisen vår) til å ta noen bilder =) Jess, det var første gang i et ordentlig studio med glassvegg og greier!

Og så føler jeg for å pepre bloggen med min første "rant". Nesten. Litt sterke meninger, bare:

Dagens forelesning gikk ut på noen praktiske ting om hvordan man best underviser i musikk og jeg kjente jeg ble ganske irritert over hvordan foreleseren hele tiden snakket om at man må holde ut med elever med lite talent i starten før man kommer til et nivå der man kan velge og vrake litt. For meg virket det ikke som om han skilte på mangel på talent og det faktum at mange elever er nybegynnere og trenger litt tid på å bli vant med alt sammen, og jeg kjenner det provoserer meg at så mange bare avslår folk om de ikke mestrer noe med én gang. Jeg brukte et år bare på å komme meg opp til toppen av klatreveggen i St. Mary's (den er ca 5 meter), men jeg får stadig høre at jeg er en teknisk god klatrer. Det ville ingen sagt for et år siden! Samme gjelder med utviklingen min både som sanger og rytter - jeg må lære det og det går ikke med sjumilsteg, men jeg er da på et nivå der jeg mestrer det ganske så godt. Om jeg hadde blitt avfeid i begynnerfasen fordi jeg ikke fikk det til kunne jeg jo aldri blitt god!

Jeg tror på at noen har talent. Arthur Kottas (fantastisk rytter, sjekk han ut på google) har talent. Yma Sumac har/hadde selvfølgelig talent med sine 4-5 oktaver, og Chris Sharma har talent der han klatrer ruter så og si ingen andre klarer. Men for meg er talent bare gode fysiske og/eller mentale forutsetninger, og noe som kan læres bort til alle og enhver til en viss grad. Espen har forklart meg hvordan forskjeller i hvor sener er festet kan bety vanvittig mye i klatring på grunn av vektstangsprinsippet og fysiske lover, men det betyr ikke at en uten "talent" aldri kan klare krevende ruter. Det betyr at vedkommende må jobbe hardere for det og derfor kun trenger å være ekstra sterk i viljen.

Med ridning er det mye fysikk, men også mye "body awareness" og koordinasjon. Dette kan læres. Jeg lærer det av Elaine Butler gjennom en metode utviklet av Mary Wanless - Ride With Your Mind. Gjennom mentale bilder lærer vi å bruke kroppen slik Arthur Kottas og Laura Bechtolsheimer gjør det.

Samme med sang. De som har talent der har ofte bare en bedre naturlig forståelse for pust og bedre koordinasjon i de musklene som kreves for sang. Mye av det er finmotorikk i ganen! Men det kan læres - jeg har lært det siden jeg var 16 og alle som kjenner meg kan vitne om at jeg ikke var noe å høre på før jeg begynte å ta timer. Nå er jeg demotivert og øver ganske lite, men i perioder hvor jeg har vært flinkere har jeg fått 5 på eksamen. Det syns jeg duger for en som ikke har "talent".

En annen ting foreleseren sa var at en musikklærer bør ha talent. Det er jeg IKKE enig i. Ingen lærer bør ha talent fordi det da ofte fører til en sånn "jammen, dette er jo lett"-holdning som ikke duger hvis eleven sliter. Hvis ikke læreren selv har lært seg alt fra bunnen og bygget på, stein for stein, er det mye vanskeligere for h*n å forklare eleven hvordan det gjøres. Tenk deg å lære et romvesen å kommunisere med øyenbrynene! Spesielt hvordan man viser medfølelse - jeg tror ikke jeg kunne forklart noen hvordan de gjør det bortsett fra å vise det og ofte er ikke det nok i en læringssituasjon.

En lærer kan godt ha talent, men jeg syns det er feil å si at det er en forutsetning. En lærer må kunne det som læres bort, men jeg tror de lærer bort best når de har slitt seg gjennom hele byggefasen selv. Jeg tror jeg er flinkere til å lære bort (det jeg forstår) av matte enn jeg er til å lære bort språk, for å si det sånn.

Og så liker jeg å trekke fram humla der den flyr selv om naturlovene sier at den ikke kan. "Det brykke meg, jeg vil fly!" sier humla. Den som vil får det til!

Cheers!

Tidssonen på bloggen min

Det er noe rart med tidssonen her. Har prøvd å rette det opp nå, men hvis ikke det fungerte er altså klokka 08.38 her i England i skrivende stund.

Høydeskrekk og klatring i Portland

Om ikke jeg nevnte det i "hei her er jeg "-bloggen min kan jeg fortelle at jeg sliter med høydeskrekk. Av typen irrasjonell fobi som selvfølgelig dukker opp når jeg er høyt oppe, men også når jeg ser andre gå mot en kant eller lene seg ut en vindu, når jeg ser høyder på film og når jeg står på bakken og ser opp på noe som er høyt. Jeg blir svimmel og kjenner at hele kroppen blir nummen og rar. Ja, kort sagt sånn som angst ofte beskrives.

Og det er irrasjonelt når jeg klatrer fordi jeg henger i en sele og et tau som er festet i bolter jeg veit kan holde flere tonn oppe - jeg veit med hele meg at jeg ikke faller ned om jeg vil engang! Derfor tror jeg det kan kalles fobi og derfor har jeg bestemt meg for å jobbe med det. Når jeg krever av Juniblest at han skal være modig i alskens situasjoner syns jeg det bare er rett og rimelig at jeg må være modig selv også - og modig kan man kun være når man er redd ifølge Eddard Stark fra A Song of Ice and Fire (bokserie av G.R.R.Martin som jeg vil anbefale alle å ta en kikk i).

Så i dag gikk turen til et klatrefelt i Portland, Dorset, hvor jeg brukte en hel dag på å klatre én eneste rute én eneste gang. Jeg har blitt rå på buldring og tilogmed gjort noen moves hvor jeg må hoppe etter det neste taket, og jeg klatrer opp til fem meter uten problemer innendørs. Ute er historien en helt annen og de fleste klatrere jeg kjenner holder med meg i at det er mye mer mentalt krevende å klatre ute enn inne. Hvorfor? Aner ikke! Men jeg har noen teorier om at det hjelper med fargekodede, tydelige og gode tak samt helt flatt underlag - forhold det er lite av utendørs. Dessuten er det lite vind inne til å forsterke følelsen av høyden, og klatretak laget av plast er ikke like harde å falle på som solid fjellvegg...

Jeg klatret én rute én gang, men jeg oppnådde noe i dag som etterlot meg hulkende på toppen. Delvis av redsel, delvis av lettelse for at jeg hadde kommet opp og var ferdig, delvis fordi jeg var stolt som en hane og delvis fordi jeg ikke visste om jeg kom til å tørre å lene meg ned fra veggen og rappellere ned igjen. Jeg må innrømme at jeg et øyeblikk så for meg tilkallelse av brannvesen og en skarpskytter som kunne sette en bedøvelsespil i baken på meg så jeg kunne heises ned..

Men så modig som jeg var i dag trengte vi ingen av delene!

Ruta var på et latterlig lavt teknisk nivå (3+), men det var utendørs (hvor jeg vanligvis ikke kommer over mine vante fem meter engang) og ruta var 14 (!!!) meter lang. Det er 14 meter over kampesteinene som knuste bølgene der de kom rullende inn fra Frankrike. Det er j*vlig høyt!

Jeg brukte litt tid på å forberede meg mentalt, mye tid på å klatre opp med flere pauser på minst fem minutter med pusteøvelser og "akklimatisering" for hver hylle jeg presset meg opp på, og resten av dagen på å komme over anstrengelsen igjen. Jeg kan ikke huske sist jeg var så redd, men jeg tror det må ha vært da Juniblest fikk forstoppelse og nesten døde i 2007..

Allikevel - jeg klarte det og jeg kom meg hele 14 duckings meter over bakken!

Her er bevis:

Tror det var her omtrent jeg begynte å få skikkelige problemer med lemmer som ikke ville bli med lenger og sånt. Der hvor man må snakke til føttene sine for å få dem til å krype ett hakk til, bare ett hakk...:

Men man klatrer da videre allikevel!

Forsøk på tappert smil... Hehe

Nærmere og nærmere toppen...

Man må liksom ta på topptaufestet for å kunne si at man har kommet til topps, men jeg nådde ikke bort...

Etter litt mer hulk, hikst og pusteøvelser klatre jeg å flytte føttene en etter en mot høyre til jeg endelig klatre å få tak i slyngene. Prestasjon!

Altfor høyt for meg, det der. Altfor høyt!

Men, men. Utsikten i Portland kan man ikke klage på:

Og så var Scarpa med i dag også, totalt utkjørt etter i går =)

Sliten og fornøyd i pappas klatrebukser, mange timer etter at jeg kom ned på den trygge grunn igjen:

Jeg klarte å få et lite hull på venstre kne, men jeg tror pappa ville vært mer skuffa hvis jeg ikke brukte buksa til det den er laget for enn at jeg ødelegger den i kampens hete. Mind you, jeg skal selvfølgelig sy det igjen etter beste evne! Denne buksa betyr veldig mye for meg av åpenbare grunner.*

Der dette var en litt sånn "se hva jeg har turt"-blogg er det sjanser for at jeg følger den opp med "sånn her jobber du med fobiene dine"-blogg =) Jeg vil jo at alle andre skal få oppleve samme følelsen som jeg hadde i dag! Mestringsfølelse med stor M.

Nå er jeg knackered, for å si det på godt norsk.. Skal bli godt å hoppe i loppekassa!

Cheers!

*For de som ikke kjenner meg døde pappa før jeg ble født. Mulig jeg lager en blogg om han, faktisk. Jeg liker å fortelle om pappa for han virker som tidenes kar utfra alle historiene jeg har hørt.