Komplekser og selvbilde

Det er mulig dette blir en typisk klisjéblogg, men det får så være. Jeg føler at jeg har noe å komme med om dette og det er så mange der ute som gjør så mye rart på grunn av komplekser som egentlig handler mer om hva som rører seg i hodet til vedkommende enn hva som faktisk er, at jeg har lyst til å skrive om det.

Siden jeg kun har min egen livserfaring er det alt jeg kan basere det jeg skriver på, og det er en sjanse for at du overhode ikke kjenner deg igjen og syns det jeg skriver er tull. Helt i orden =) Jeg håper imidlertid du kan få en liten aha-opplevelse hvis du sliter med selvbildet og kanskje rappe noen av mine 'triks' for å føle deg bedre. Verden blir bedre hvis alle er glade i og trygge på seg selv fordi usikre mennesker har det med å trekke andre ned - det er mye lettere å løfte andre opp hvis man også trives med den man er selv! En metafor jeg ofte har brukt på dette er sånne pyramider av champagneglass man ser på film (eller i ekte sammenhenger for de som har vært i så fint lag. Hehe). Hvis det øverste glasset er deg og champagnen er kjærlighet/positivitet - hvordan skal man kunne fylle de andre glassene uten å fylle det øverste først?

(Bilde frekt rappet fra google)

Såh - som med så mye annet har man en del forskjellige vinkler å angripe dette fra. Rett og slett fordi folk er forskjellige. Den ene er Jan Thomas-metoden: lær deg styling! En annen er 'voksen dame'-metoden: hvem bryr seg om utseende? Sporty-metoden: så lenge jeg er frisk og kan bruke kroppen min er alt vel! Og selvfølgelig tanke-metoden: tenk deg fin ved å fokusere på hva som er bra og/eller sette ting i perspektiv.

De overlapper hverandre litt og jeg personlig tar i bruk litt av alle =) Navnene fant jeg på i farta...

Jan Thomas-metoden

Jeg la på et tidspunkt merke til at mange av de som blir oppfattet som utrolig (fysisk) vakre ikke nødvendigvis skiller seg ut på andre områder enn at de kler seg på en måte som framhever de positive trekkene deres. De sminker seg pent, setter opp håret på en måte som passer til ansiktsformen og er rett og slett velstelte. Dette er noe alle kan lære og personlig hender det jeg sniker meg inn på youtube når kjærsten er borte for å se på 'hvordan legge Cleopatra-sminke'-videoer eller 'sånn her gjør du skikkelig øyenskygge'... Hihi! Men det er lærerikt og det funker. Man må bare øve noen ganger før man står der med en halvtime på seg til hva det nå er man skal!

Kan også være lurt å finne ut hva slags kroppsfasong du har og så kle deg deretter. Her er en link med oversikt og råd for de forskjellige formene. Jeg tror jammen jeg går under pæreform!

Jeg mener at du må ta deg tid foran speilet og nyte synet av deg selv når du er pyntet så du får følelsen av at du virkelig kan se bra ut - da kan du også slappe av mer i hverdagen og ha en fin dag selv om du syns du ser ut som en dass. Dette gjør jeg ofte ut av rein latskap! Og da er det så mye morsommere å komme på fest også - alle blir lamslåtte av forandringen =)

Voksen dame-metoden

Jeg kjenner kvinner som har lagt seg til en 'hvem bryr seg?'-holdning. Det er forsåvidt veldig sant, for det er ikke utseende som er viktig. Men, og et stort men: for det første syns ikke jeg det er nok at man godtar kroppen sin - jeg vil at man skal elske den! Og utseende handler ikke om utseende, hvis det gir noen som helst mening. Hvis man selv føler at man ser bra ut får man en helt annen kroppsholdning, et tryggere og varmere smil, samt en hel haug andre små signaler som sendes ut til de rundt deg og forteller dem at du er et vakkert og likandes menneske. Dette kan absolutt skje om du har kledd deg i noe alle andre synes er helt grusomme klær så lenge du selv føler deg vel i det! Stilig? Jeg har prestert å få komplimenter når jeg har gått med en orange kåpe og spygrønne gummistøvler rett og slett fordi jeg føler meg så utrolig kul når jeg spraker av farger så selv blinde veit hvor jeg er =)

Det som er viktig for meg å påpeke med denne metoden her er at det ikke må være som et forsvar. Det funker ikke med 'jeg er så stygg uansett at jeg ikke bryr meg lenger' - det minner jo mer om en depresjon enn noe annet! Men om det er av typen 'jeg har oppnådd sånn og slik, det er viktigere enn hvordan jeg ser ut!' vil jeg si det er helt konge. Om man ikke bryr seg fordi man har en indre trygghet framfor at man ikke bryr seg fordi man har gitt opp. Skjønner du forskjellen?

Og jeg kaller det 'voksen dame'-metoden fordi mange voksne damer har levd en stund, fått barn og vært elsket lenge og/eller av mange menn. Jeg tror det gir deg en viss trygghet?

Sporty-metoden

Denne liker jeg! Ikke fokuser på de tingene som kan gi deg komplekser - tenk på alt det fine du kan bruke kroppen din til =D Her hjelper det selvfølgelig å være litt fysisk aktiv, men teoretisk sett bruker du jo noe av kroppen hvis du spiller dataspill også. Det er en totalt fremmed verden for meg så jeg må innrømme at jeg har mine fordommer, fan av utetid som jeg har blitt.

Uansett. Med kroppen min kan jeg ri på hesten min - og det er så moro!:

Jeg kan klatre høyt, høyt opp:

Jeg kan danse magedans (som jeg ikke har bilder av), sykle, gå (!), leke med hunder, kose med kjærsten min, svømme og leke i vannet:

Osv. Poenget er at jeg syns jeg skylder kroppen min å være glad i den når den gjør det mulig for meg å gjøre alt dette! (Og jeg har en følelse av at jeg etterlater min emosjonelle fysioterapeutmor med klump i halsen etter dette avsnittet! *fnis, fnis*)

Tanke-metoden

Denne kan brukes på så mange måter. Etter å ha sett nesten hele Katie Price's dokumentar 'Katie: My Beautiful Face' og TVserien 'Katie: My Beautiful Friends' blir jeg litt skuffa over at vanlige jenter (og gutter for den sakens skyld) kan slite med selvbildet. På den annen side kan usikkerhet komme av så mangt så jeg skal ikke være for bastant.

Uansett, du vil alltid finne folk som har større grunn for komplekser enn det du har så du kan faktisk like gjerne slutte å ha dem. Det er dårlig gjort mot de som virkelig har misdannelser eller andre problemer som faktisk utgjør et problem.

Jeg har hatt komplekser for at jeg syntes jeg hadde stor mage, jeg syns noen ganger ansiktet mitt er i overkant rundt, at jeg har for lange bein og for stor rumpe i forhold til overkroppen, at overarmene mine blir litt store (selv om jeg er kjempestolt av bicepsene mine!), jeg har slitt veldig med føttene mine som har hallux valgus, og før syntes jeg det var veldig ille å ha så små pupper. Og alt dette er ting andre enten ikke legger merke til eller syns er fint! Disse tingene vil ikke plage noen med mindre jeg lager meg komplekser av det i mangel på noe annet å gjøre.. Jeg har sett jenter med en kropp andre jenter kunne drept for sitte og klage over det ene eller det andre istedenfor å gjøre det beste ut av det. Akkurat som at de med krøller vil ha rett hår og vice versa - man må bare akseptere at man er som man er og så heller bruke det for hva det er verdt.

Jeg har en fin kropp fordi jeg har valgt å synes at den er det, ikke fordi andre mener noe. Jeg har en fin kropp fordi jeg kan pynte den hvis jeg vil, jeg kan bruke den til ting jeg elsker å gjøre og jeg kan være en komplett slask hvis jeg har lyst til det - nettopp fordi jeg veit at jeg kan stråle hvis jeg føler behovet. Og veit du hva? Det samme gjelder deg!

Håper du fikk noe ut av dette =)

Cheers!