Being a bit naive is what I call hope

Hest = mestringsfølelse!

2011-08-24T10:53:00.000+01:00

På tide å skrive litt igjen, kanskje?

I det siste har jeg gått og tenkt på hva det egentlig er jeg får mest av gjennom å drive på med hest, og der jeg vanligvis har tenkt på at hesten er en venn som alltid er der har jeg nå oppdaget en selvfølgelig ting som jeg ikke har tenkt på før: mestringsfølelsen!

Det slo meg som et lyn at det er det mest dominerende positive aspektet ved å være hestejente, for uansett hva man har gjort den dagen vil man sitte igjen med følelsen av at man har klartnoe. Mer eller mindre bevisst. Det finnes selvfølgelig dager hvor ikke alt gikk som man ønsket, men det er skjelden det er flest av dem og selv da har man gjort noe som har gitt mestringsfølelse om det så bare er å møkke ut av boksen eller børste hesten til den skinner.

Før man får sin egen hest ligger mestringsfølelsen i å finne et felleskap og vennskap i et så stort dyr, klare å håndtere og ri det, overkomme redsler - først frykten for hest, så å løfte beina for å skrape høvene, så å sette seg opp, trave for første gang etc. Lista blir lang og læringskurven er bratt i starten! Ja, den er bratt hele tiden forsåvidt - mestringsfølelse.

Etterhvert får man kanskje hest på fôr og mer ansvar. Tilmålt ansvar = mestringsfølelse. Man kan være aleine med hesten, gjøre mer som man vil (innafor eiers betingelser og hestens ve og vel) og ta flere avgjørelser.

Og så kommer dagen man får egen hest. Mestringsfølelsen kommer i de helt praktiske tingene som å sette opp gjerder, vaske vanntrauet, møkke stallen hvis hesten står inne og beitet hvis hesten står ute. Og mestringsfølelsen kommer i hvordan hesten er - om pelsen er blank, om hesten er rolig og veloppdragen, om den er i passe hold, hvis barfot om høvene er sterke og fine, hvordan den presterer på bane eller tur. Alt hesten blir etter at du får den gjenspeiler hva du som eier gjør. Dette kan selvfølgelig slå bakut i situasjoner hvor hesten blir syk, blir for feit eller for tynn, man ikke har tid til å trene etc, men det kan alltid rettes opp i og når man gjør det får man mestringsfølelse. Masse!

Jeg tror det er derfor jeg ikke kan slutte med hest. Jeg klarer faktisk ikke å finne noen andre arenaer der jeg oppnår så mye mestringsfølelse på så mange plan samtidig. Kanskje fordi jeg får det mest når jeg tar vare på noe som lever og ser at jeg gjør en god jobb?

Cheers!

Terrorangrepene og alt det vakre i ettertid

2011-07-31T19:27:00.003+01:00

Jeg har ikke akkurat kastet meg over bloggen for å skrive nå, men jeg tenker selvfølgelig masse på det som har skjedd. Faktisk har jeg ingenting å tilføye av hva som blir sagt av vakre ord og handlinger akkurat i disse dager, jeg bare sitter og føler på hvilken vakker befolkning Norge er så heldig å ha, det samholdet vi har. Jeg er rørt.

Personlig har jeg ikke mistet noen i dette, men jeg føler selvfølgelig med alle de som har det.

"Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårane for deg. Du må grina de sjølv, men eg vil grina med deg. Eg vil grina med deg".

Jeg er en av de som har valgt å bruke blant annet det norske flagget som symbol for dette og samholdet vi nå ser, og jeg mener at flagget er fargerikt fordi landet vårt er det. Nidinger skal IKKE få tilrane seg den betydningen og gi oss en kvalm følelse når vi ser vårt eget flagg!

På den annen side fikk jeg påpekt for litt siden at årsaken til at mange reagerer på flaggbruken er at den begynte allerede før vi visste at gjerningsmannen var en etnisk nordmann, og det synes jeg er kvalmt. Det norske flagget skal symbolisere 'alle oss' og ikke 'vi og dem'.

Om ikke annet har vi i bandet bestemt at vi skal gjøre Til Ungdommen på den neste konserten vår for å hedre alle som er berørt av dette.

Ute på havet

2011-07-01T00:12:00.002+01:00

Enda en natt aleine

Kaldt og vemodig

...og ensomt

Ute på havet er du lykkelig

men glem ikke meg som venter på deg

Vær varsom, min elskede

for du har hele mitt hjerte med deg i skuta

Jeg tenker lenge på deg før hodet får hvile på puta

Og det er natt

Video fra distanserittet på søndag!

2011-06-22T11:40:00.002+01:00

Her kommer en video arrangørene for Rufus New Forest, rittet vi gjorde søndag 19.juni, har lagt ut på siden sin. Juniblest og jeg får omtrent 10 sekunder med berømmelse fra 31 sekunder ut i klippet der vi traver gjennom en port etter en gul ponni - Chico med Cherry på ryggen :) Kos dere!

Jeg blir skikkelig utålmodig av å se på denne filmen for jeg vil bare ut og starte igjen! Det er så morsomt å drive med det her! :D

Cheers!

Fra Brockenhurst til Newcastle

2011-06-20T14:36:00.000+01:00

Jeg har alltid likt langturer og da jeg hadde hest på fôr og seinere egen hest i Sørkedalen var det kuleste i verden å ri hjem. Nå har jeg begynt å planlegge så smått en litt utvida variant av 'å ri hjem' og tenker at jeg i det minste skal ri Juniblest fra Brockenhurst der han står nå og til Newcastle der vi kan ta ferge til Danmark. Avhengig av planlegging og hvor lang tid reisen vil vise seg å ta er det mulig vi rir fra Esbjerg, Danmark til Hirtshals der det går ferge til Kristiansand, og rir derfra til dit vi skal (aner ikke hvor jeg skal stalle ham opp når jeg kommer hjem!). Men som sagt, dette avhenger av hvor lang tid reisen vil ta og hva som venter hjemme. Jeg har jo planer om å få meg jobb og hund, og det er fint om jeg får spart litt penger så jeg får tatt noen uker fri mens hunden er valp og trenger trygghet ;)

Uansett skal jeg ri fra Brockenhurst til Newcastle og jeg vil gjøre det for å sette fokus på en del ting. Først og fremst fedme hos hest! Så jeg regner med at jeg kan slå meg sammen med World Horse Welfare på noe vis og skape litt blest om saken sammen med dem. Siden mange unge i England ikke får opplevd så mye natur og fysisk aktivitet kan det tenkes jeg kan slå et slag for dem i samme sleng? Og jeg må selvfølgelig få til en eller annen avtale med Endurance GB!

Kommer til å spørre fôrprodusenter og utstyrsforhandlere om sponsing til fôr og ustyr til reisen, og siden kjærsten min nettopp har blitt sponset av Stormberg til sin Exspaindition og vi har oppdaget at de både har en god miljøprofil og sponser selgere av =Oslo med allværsjakker kunne jeg gjerne tenke meg å få til noe med dem. De har ingen ridekolleksjon, men så har jeg heller aldri kjøpt regnjakkene mine i hestesportsbutikker.

En annen ting som hadde vært fett ville vært å få til noe med Renegade Hoofboots. Mest fordi jeg er så fornøyd med mine, litt fordi jeg mistenker at jeg trenger nye for denne turen og veldig fordi jeg vil bevise for hele verden at det ikke finnes unnskyldninger for å sko hester lenger. 'Jeg rir så mye på asfalt' er en klassisker, mens en barfothest bør gå minst 30min på asfalt hver dag for å holde høvene sterke og fine =)

Landslaget for nordlandshest må selvfølgelig også involveres, og hvis det blir å ri fra Kristiansand skal jeg begynne å tenke ut flere folk i Norge jeg vil ha med på laget på noe vis. Jeg blir kjempeglad for tips av alle slag (unntatt 'ikke gjør det' - det vil ikke bli hørt på =p )

Jeg skal bare tenke ut et morsomt navn for turen - aller helst et ordspill av noe slag - og så oppretter jeg etterhvert en blogg på engelsk som jeg skal lage link til her.

Nå gleder jeg meg allerede! Sånn som dette er det hver gang jeg skal sjekke om jeg kan gjøre noe, jeg begynner å undersøke om det er mulig og ender opp med å planlegge detaljer - gjerne over et år i forveien! Men så er det også da det går som smurt når dagen kommer og prosjektet skal igang =)

Cheers!

Fedme hos hest - et slag i trynet og veien videre

2011-06-19T21:00:00.000+01:00

1.juni er en fantastisk dag fordi det er det jeg kaller Junileum - det er årsdagen for da jeg fikk Juniblest! I år var det 7års Junileum (tenk!) og vi 'feiret' det med hovtrim. Man kan si mye om hovtrimmere og alle er forskjellige, men hun jeg bruker nå har mye erfaring med hest, fedme og IR (Insulin Resistans), også kalt diabetes, og har en lang utdanning innenfor høver og alt som påvirker dem. Fedme, treningsmengde og fôring påvirker høver!

Lang historie kort pekte hun ut noen symptomer som kan tyde på at Juniblest er diabetisk og dette gikk dypt innpå meg fordi det som oftest kommer av overvekt som igjen er noe vi mennesker er skyld i. Som det er nevnt tidligere i bloggen har jeg prøvd å slanke ham tidligere, men jeg har ikke tatt vektproblemet hans alvorlig nok og fikk en skikkelig oppvekker av min barfottrimmers mistanker. Jeg tilbrakte kvelden i tårer foran dataen mens jeg gjorde masse research og har både kommet fram til effektive løsninger og at Juniblest kun har noen symptomer på diabetes, og at disse kan komme av at han er overvektig. Om jeg klarte å plukke ham opp i siste liten vil det være en enorm lettelse og hvis ikke vil han uansett måtte leve som om han har det fordi han er en ponni og de har mye lettere for å legge på seg enn hester. Generelt sett.

Juniblests livsstil består nå av å gå med gressemaske 24/7 og å bli ridd minst 1,5-2 timer hver eneste dag.

Når jeg skal hjem for å jobbe i sommer har jeg ordnet barnevakt, og når jeg begynner å studere igjen til høsten skal jeg sørge for fôrrytter til de dagene jeg ikke får tid til å ri selv. Treningen består mest av en skikkelig powerwalk fordi han da både varer lengre og brenner unna mer fett enn om vi kun hadde galoppert, og av hurtig trav fordi han også må få opp pulsen. Det blir bakker, vassing og galopp der det passer seg, og selvfølgelig får jeg sneket inn litt dressur en gang i blant også :) Gjennom dressur bygger han mer muskler som vil hjelpe ham med å brenne unna fettet. Hemmeligheten er variasjon for å være sikker på at jeg får dekket alle hans behov uten å påføre den stakkars hesten slitasjeskader, pluss at jeg ved å trene forskjellige ting gjør at han kan trene hver dag selv om han er sliten fra dagen før. Hvis han for eksempel er støl i bakbeinsmusklene etter dressurtrening vil en god skritte-/travtur med litt intervaller være fint fordi han da blir varm uten å tære mer på de såre musklene.

Sånn så Juniblest ut 6.juni - før og etterbilder kommer etterhvert som tiden går og kiloene renner av :)

Og i dag fikk jeg en bekreftelse på at jeg gjør iallefall noe riktig i treningen hans - vi fullførte vårt beste distanseritt så langt! Denne gangen var det 20 kilometer og vi fullførte på 2 timer og 3 minutter. Juniblest hadde masse å gå på da vi kom i mål og veterinærkontrollen viste en puls på 46 slag i minuttet - nøyaktig det samme som da vi begynte rittet! Vi kom peisende inn over målstreken og så skrittet jeg ham av i omtrent 25 minutter - den pulsen må ha blitt halvert på den tiden for han pustet ganske tungt da jeg hoppet av =)

'Jeg snører min sekk, jeg spenner på meg spenna for å ha over brystet så det ikke skrangler så fælt':

Juniblest venter utålmodig på meg og våre nye venner Chico (hest) og Cherry (rytter):

Like før målstreken, glade og fornøyde:

Lykkelig ponni og stolt rytter krysser målstreken:

Enda lykkeligere ponni får en velfortjent 'rullings' i den ene sandflekken jeg kunne finne:

Fornøyd gutt marinert i safran...

Cheers!

Videoer! =)

2011-05-19T20:29:00.000+01:00

Her kommer altså to filmsnutter slik jeg lovet. Den første er av et føll i Brockenhurst jeg møtte på vei til stallen før jeg flytta Juniblest til Westbeams. Jeg syns folungen var så morsom der den hadde helt raptus og freste fram og tilbake i lykkerus som en annen liten hund (obs, kvaliteten er kjempedårlig så man ser nesten ikke føllet før uti videoen hvor jeg zoomer inn litt. Mobilkamera =p).

Den andre er av Juniblest og meg etter at vi og to til fra stallen kom tilbake etter å ha hentet Lindsays barn på skolen. Vi måtte blant annet ta med et barnesete så jeg hektet like godt tøylene rundt armstøttene og brukte bilsetet som ratt.. Juniblest må finne seg i mye rart! (Nok en gang elendig kvalitet. Jaja, skal poste bedre greier etterhvert)

Å plukke bæsj mot stress

2011-05-19T19:35:00.000+01:00

Hehe, den tittelen der hørtes kanskje någet spesiell ut =) Men jeg må si at det ikke er mye som roer eksamensnerver slik litt 'poo picking' på morgenen kan! Man tasser rundt i sikksakk med trillebåra på slep mens fuglene synger og hestene svisjer halene mot fluene der de tygger gress til den store gullmedaljen. Alt er så rolig og fredelig at man kan telle humler i smørblomstene bare fra lyden alene.

Tror jammen Juniblest har hatt besøk, jeg! Hare? Rådyr? Sau?

Og her på jordet vårt er det ikke smal meny - det er langt flere planter der enn jeg kan navnet på (uten at det sier så mye).

Denne kan jeg: kløver!

Og så har Juniblesten fått seg dame - igjen. Nok en gang ei rødhåret rype, og denne gangen tror jeg jammen vi er litt forelska begge to =p Hun er blanding av Araber og Welsh, ved navn Rumour.

Ginger og Merrylegs - nå mangler vi bare Silkesvarten!

Ja, og så er det ryggen til Juniblest, da. Jeg tror manken hans har fylt seg ut litt? Umulig å se på et bilde som det her! Hehe

Kommer nok mer i kveld, tror jeg. Har et par videoer og takket være 'tamtrønderen' min, Torun, har jeg lært åssen jeg skal poste dem på bloggen min =)

Cheers!

Lavt blodsukker og rar oppførsel

2011-05-18T15:39:00.000+01:00

I dag lærte jeg en viktig lekse. Klokka 9.00 på morgenen skulle vi ha bandøving og alle møtte opp på Purple Square Studios relativt trøtte etter en koselig 17.mai-feiring med Nordic Society kvelden før. Trommisen vår, Gavin, sa at han var stuptrøtt fordi han ikke hadde sovet hele natta fordi han bestemte seg for å jobbe med en oppgave da han kom hjem fra festen og ikke fikk sove etter det, og vi tenkte ikke noe mer over saken.

Etterhvert begynte han imidlertid å oppføre seg rarere og rarere, og vi begynte å mistenke at han egentlig hadde fortsatt festen litt lenger og i virkeligheten var skikkelig full. Vi skjønte ingen verdens ting, men siden han hadde klaget over lite søvn prøvde vi å få han til å sove litt på en av sofaene som stod der. Alle sammen visste at han er diabetiker, men ingen visste at man kan oppføre seg sånn på grunn av lavt blodsukker - han vrøvlet en masse som ikke gav mening, hoppet rundt og danset og sang, vekslet mellom å sitte og halvsove og å slå trommene som den black metall-trommisen han egentlig er (bandet mitt spiller folk). Han oppførte seg akkurat som en full fjortis og selv om jeg vokste opp med en veldig god venn med diabetes var dette symptomer som hadde gått meg hus forbi - noe jeg selvfølgelig skammer meg veldig over og har dårlig samvittighet for nå..

Vi fikk nå til slutt lagt ham til å sove på sofaen, men ikke lenge etter ringte 'felist' Torun som hadde dratt tidlig for en spilletime og sa at læreren hennes hadde blitt veldig bekymret og ville at vi skulle ringe nødnummeret med én gang. Omtrent samtidig fikk jeg tak i kjærsten til Gav som sa at hvis han oppførte seg aggressivt var det blodsukkeret og at han IKKE måtte sove fordi han kunne gå i diabetisk koma. Da skal jeg si det ble fart i oss tre som var igjen for å øve mer og passe på han! Iyad (gitar) ringte ambulanse mens Markus (diverse instrumenter) og jeg fikk vekket vår etter hvert alvorlig syke trommis. Han var helt, helt fjern og vekslet mellom å skulle kle på seg for å gå - noe han ikke hadde sjangs i havet til å klare - og å fryse fast i en eller annen posisjon hvor han ble stående helt stiv til vi rista i han. Det var skikkelig ekkelt og nå som vi visste hva det var ble vi jo ganske bekymra for han...

Til slutt kom ambulansepersonellet ned trappa med en stor bag på slep og sa vennlig, men bestemt til Gav at han skulle sette seg på trappa så de kunne måle blodsukkeret hans. Det tok litt tid fordi han hadde fryst fast igjen mens han prøvde å ta på seg en sko, men de fikk nå snudd han på et vis og stukket han i fingeren. De gav han en sprøyte og en liten tube med glukose før de la han på gulvet og fortalte oss at om et par minutter ville han kvikne til. Mens vi ventet snakket vi litt om diabetes og da den ene fra ambulansen prøvde å vekke Gav var det akkurat som om han hadde blitt vekket tidlig på morgenen - litt groggy og sløv, men helt seg selv. Det var helt utrolig å se og jeg må innrømme at jeg fikk en liten klump i halsen av at så 'lite' som et sprøytestikk og litt sukker kan redde liv så enkelt. Tenk å ha en sånn jobb! *

Vi ga Gav litt tid til å komme seg og Iyad løp til butikken for litt cola og sjokolade på kommando fra de vanvittig profesjonelle ambulansefolka, før han ble kjørt hjem til ventende kjærste og en sønn på bare noen uker.

Jeg skriver denne bloggen litt for å få ned hva som skjedde, men mest fordi jeg lærte noe utrolig viktig i dag og vil at alle andre skal vite det også: hvis blodsukkeret synker til et ekstremt lavt nivå kan symptomene være at man oppfører seg som om man er rusa. Man kan bli sløv, aggressiv, barnslig, tullete m.m. og det er lett å ta feil hvis ikke man vet det. Jeg skammer meg og har dårlig samvittighet for at vi lot Gav være så dårlig så lenge, men jeg trøster meg med at vi ikke visste bedre og at vi handlet godt og effektivt da det gikk opp for oss hva som var fatt. Vi er fire mennesker som nå har sett og erfart hvordan lavt blodsukker kan utarte seg, og i framtiden kan vi reagere med én gang. Jeg håper dere som leser denne bloggen husker dette om dere noensinne kommer i en liknende situasjon - og hvis noen dere veit er diabetikere plutselig begynner å oppføre seg rart kan det være verdt å tvinge i dem en sjokolade eller ti. Om du er i tvil kan du alltids ringe 113 og høre med dem hva de mener om saken ;)

* En av mine aller, aller beste venner har fagprøve som ambulansepersonell og sjåfør om bare noen uker =D

Cheers!

Klubb-rant

2011-05-11T01:09:00.001+01:00

Aller først, til de som ikke vet det: rant er et engelsk ord for å kjefte og smelle. Jeg har en sterk følelse av at vi har et ord for det på norsk, men jeg klarer ikke å komme på det. Eksempel på en rant er følgende blogg:

Jeg hater å gå på klubb!! Det er veldig lenge siden sist, men nå sitter jeg altså her med ringende ører etter å ha holdt ut det tullet der mye lenger enn jeg hadde tenkt i kveld. Noe av årsaken til at jeg misliker det så sterkt er selvfølgelig at jeg er en puslete dranker og har omtrent fem slurker innabords, men det er dessverre mer.

Jeg er glad i å danse - det er kjempemoro! Men ikke når det er så trangt at man blir gnukket opp i fremme menneskers svette og ikke har plass til annet enn å nikke med hodet. Det er jo ikke å danse engang.

Dessuten liker jeg å danse til musikk jeg kjenner fra før og/eller liker umiddelbart. Begge disse er det ekstrem mangelvare på i de fleste klubber med unntak av et sted som heter Dungeon. Det ligger laaangt fra der jeg bor, er alltid stappfullt av transer (selv på damedo - er man dame for dagen så er man dame for dagen. Hehe) og spiller Queen og Michael Jackson for å nevne noe. Det stedet liker jeg! Men siden ingen andre deler min oppfatning der, blir 'å gå ut' ensbetydende med å få trommehinnene sprengt på tilfeldig 'dunka-dunka-musikk' - for å bruke ett av mormors uttrykk...

Jeg er heller ikke spesielt glad i å bli tråkket på tærne i flere omganger og jeg hater med lidenskap å bli sølt øl på. Jeg unngikk det såvidt i kveld, men det var kun takket være min iherdige innsats med å holde alle mennesker med glass i henda på avstand - fysisk... At det var klissete og glatt på gulvet, og at glass og flasker rullet rundt som snublefeller var det lite jeg fikk gjort noe med.

Selvfølgelig kan jeg jo bruke masse penger på litt alkohyler, som tilogmed strengt tatt ikke er så dyrt her i landet, men jeg har et heller trangt budsjett for tida og hvis jeg skal slå på stortromma er det ikke for å helle i meg nervegift som gjør meg svimmel og kvalm både når det konsumeres og dagen derpå. Jeg har to distanseritt i framtiden og kjenner på at jeg heller vil spare pengene til det!

Og det som fikk begeret mitt til å renne over i kveld var at en eller annen fremmed idiot kløyp meg i rompa da jeg var på vei ut. Det var så trangt at det føltes som å bli født på ny og det tok meg en evighet bare å komme meg av dansegulvet - og rett før jeg endelig hadde kommet meg et skritt nærmere døra og friheten kom det altså en hånd fra ingensteder og kløyp meg i baken som om den tilhører allmennheten. Hardt også! Hadde jeg sett hvem det var skulle vedkommende jammen få hørt det. Ja, jeg tror tilogmed det kunne ha vanket en ørefik!

Jeg skummet av sinne hele veien hjem og måtte bare få skrevet ned alt sammen før jeg hopper i køya.

Kanskje noen av dere som leser dette syns jeg høres ut som verdens kjedeligste og tristeste person, men jeg kjenner på at det bryr meg fint lite. Jeg har sett meg lei av at man ikke er kul hvis ikke man liker å bli most, sølt på og svettet ned eller å få trommehinnene utblåst, lommeboka tømt og neste dag ødelagt. Kan man ikke være kul gjennom andre former av selvpining? Sånn som å stå opp tidlig for å plukke bæsj fra et jorde før skolen begynner, gjøre ting man egentlig ikke tør eller trene styrke til man skjelver i hele kroppen. Jeg syns nå iallefall det er tøffere enn å ligge i grøfta på en lørdagskveld (i dag er tirsdag, men studenter har det med å gå ut når som helst... Har ikke forelesninger i morgen!).

Og så finnes det selvfølgelig en balanse i alt så det er ljug å si at jeg aldri drikker for mye, men jeg liker det så dårlig at det skjer omtrent hvert skuddår.

En siste ting jeg vil si før loppekassa kaller så høyt at jeg ikke kan overse den lenger er at jeg i kveld oppdaget at det faktisk finnes en liten feminist i meg allikevel. Jeg liker ordet veldig dårlig fordi jeg forbinder det med Kvinnegruppa Ottar og andre usakligheter i tillegg til at det indikerer at man vil at kvinner skal være der menn er nå, noe jeg syns er feil fordi det er likestilling vi vil ha. MEN! Når jeg opplever sånt som dette, å bli kløpet i rompa av en fremmed, og da jeg ved en tidligere anledning unngikk å bruke en kjole jeg hadde fordi en ekkel type på universitetet hadde gitt meg et foredrag om hvor sexy han syns jeg var med den, da blir jeg sint og trassig. Det skal IKKE være sånn at vi kvinner må passe på å ikke pynte oss for mye fordi noen idioter av noen mannfolk ikke kan styre seg! Faktisk er jeg en av de som mener at muslimske tildekkende plagg er mer nedverdigende for menn enn for kvinner fordi det viser at menn er noen primitive aper uten noen form for selvkontroll, og fra nå av skal jeg pynte meg akkurat så mye som jeg føler for akkurat når jeg føler for det og forvente å bli respektert for det mennesket jeg er. Så får jeg heller smelle fra meg om det trengs!

Nesten så jeg vurderer å begynne å klype fremmede menn i baken og se hva de syns om det, men så gæren har jeg nok ikke blitt ennå... =p Og igjen - der er det ubalanse! Menn som klyper kvinner i rompa blir hyllet av kameratene, mens kvinner som klyper menn i rompa er ufine og gale.

På den annen side: en mann som ser en naken kvinne er en kikker, mens en kvinne som ser en naken mann har blitt utsatt for en blotter ;)

God natt og takk for meg!

Walk it out, baby!

2011-05-08T18:31:00.000+01:00

Jeg syns jammen Juniblesten ser litt smalere ut i dag selv om gresset på Westbeams er litt høyere enn på Ford Farm, jeg! Han vandrer hvileløst, nemlig. Det er jo selvfølgelig fordi han er ensom og vil være sammen med de andre hestene, men han får bare holde ut ei uke eller to til.

Prøvde også gressmaska igjen og i dag fikk han det egentlig til når han ikke visste at jeg så på, slasken. Tør ikke helt å ta den på og gå fra han over natta ennå, for å si det sånn, men det er framgang =)

Så langt stortrives vi begge på Westbeams og jeg tror Blestern blir rett ut sagt lykkelig når hans planlagte nye kjærste Rumour kommer. Dette ser ut til å bli en herlig sommer!

Cheers!

Telt og torden - og generell oppdatering

2011-05-07T17:52:00.000+01:00

Jeg er ikke så voldsomt flink til å blogge, men jeg må nesten unnskylde meg med at jeg står midt oppi eksamensforberedelser og alt som stresse meg kan... Først ut: lunch time concert fredag 13. mai. Så er det innlevering av 2500 ord om musikk og image 20.mai, sangeksamen 25.mai, innlevering av 2500 ord om sosial kapital 27.mai og bandeksamen 7.juni. Førstkommende mandag får jeg vite når Chanson og Madrigal-eksamen min blir, og så blir jeg oppringt tirsdag eller onsdag for å planlegge sommerjobb.

Huh! Godt å få det ned på eh... papir?

Men det er jammen noen lyspunkter også! I går kveld flyttet jeg Juniblest til Westbeams, en ørliten stall rett over jordet fra Ford Farm. Perfekt beliggenhet, hyggelige mennesker, enorm prisforskjell (FF: 1450kr/mnd - WB: 600kr/mnd!!), et jorde jeg kan ordne med selv så nå blir det begrenset fri tilgang på høy i vinter! Ja, generelt sett ser dette lovende ut =)

Espen og jeg brukte anledningen til å sove i telt utafor Juniblests gressflekk med unnskyldningen om at jeg gjerne ville holde et øye med'n første natta. Britene skjønner ikke det med telt og ekte friluftsliv så det var mange vi snakket med som syns vi var klin kokos - Trudy på Ford Farm, Tom som hjalp meg å flytte, Kathy som 'driver' Westbeams, dama på Tesco, og mannen vi møtte på vei tilbake fra Tesco. I tillegg til at de syns det er generell galskap var det meldt regn som i realiteten viste seg å bli et spektakulært tordenvær! Flere ganger lynte det så godt at jeg kunne se alle fargene ute på jordet klart som dagen.

Vi tok middagen på stallgangen, vi. Primus og allting =) Faktisk var hele stemningen som tatt ut av en skrekkfilm, men atmosfæren på Westbeams er så god at jeg ikke var skvetten én eneste gang der inne. Det skal nevnes at jeg skalv litt i buksene da vi lå i teltet og ble vekket av lyn og tordenskrall rett over oss med påfølgende haggel midt på natta, men jeg var godt uthvilt i dag morges. Juniblests reaksjon? 'Kæm farskæn bryr sæ åm litt vær og vind? Pingla! Æ vart fødd førr de hær!' - han må jo ha nordlandsdialekt når han er nordlandshest, må vite ;)

Begge gutta mine på samme sted - kan livet bli bedre?

Juniblest måtte trene litt på å bruke gressmaske i dag og overrasket meg dypt ved å IKKE FÅ DET TIL! Jeg tror jeg er i sjokk.. Men med så høyt gress blir det vanskeligere for han også, siden det bøyer seg når han prøver å få tak i det. Han får øve mer i morgen!

Og så tenkte jeg å slenge med litt generell bildespam fra livet her i England =)

Noe av grunnen til at jeg elsker Brockenhurst er at man kan komme over syn som dette i veikanten..

Og nå er føllsesongen i gang også!

Juniblest på sitt reneste, før innspilling av en scene til et prosjekt som kalles Arts Asia Baraat - mer om det etter 21.mai.

Og så tror jeg jammen vi har noen kommunister nedi gata her! =)

(Bilen er liten og rød med KGB på skiltet)

Sist, men ikke minst: da min kjære familie med to fettere, ei kusine, farmor, onkel og tante kom og erobret England i påska dro vi til London og tok bl.a. London Eye. Sist jeg tok en runde med det hjulet der lå jeg på gulvet før vi kom halvveis fordi jeg var så redd for høyden!

Her er et bilde jeg tok selv av meg på toppen - og jeg står på mine egne bein uten å holde meg fast selv om det ikke synes =D

Se så langt ned! (Hånda er med for å 'bevise' at jeg var der)

De små prikkene er folk!

Espen har også kommet hjem (for lenge siden) så det kommer nok en blogg med bilder fra multipitchen vi gjorde og noen andre fine ruter fra Spania.

Cheers!

Komplekser og selvbilde

2011-04-24T11:56:00.001+01:00

Det er mulig dette blir en typisk klisjéblogg, men det får så være. Jeg føler at jeg har noe å komme med om dette og det er så mange der ute som gjør så mye rart på grunn av komplekser som egentlig handler mer om hva som rører seg i hodet til vedkommende enn hva som faktisk er, at jeg har lyst til å skrive om det.

Siden jeg kun har min egen livserfaring er det alt jeg kan basere det jeg skriver på, og det er en sjanse for at du overhode ikke kjenner deg igjen og syns det jeg skriver er tull. Helt i orden =) Jeg håper imidlertid du kan få en liten aha-opplevelse hvis du sliter med selvbildet og kanskje rappe noen av mine 'triks' for å føle deg bedre. Verden blir bedre hvis alle er glade i og trygge på seg selv fordi usikre mennesker har det med å trekke andre ned - det er mye lettere å løfte andre opp hvis man også trives med den man er selv! En metafor jeg ofte har brukt på dette er sånne pyramider av champagneglass man ser på film (eller i ekte sammenhenger for de som har vært i så fint lag. Hehe). Hvis det øverste glasset er deg og champagnen er kjærlighet/positivitet - hvordan skal man kunne fylle de andre glassene uten å fylle det øverste først?

(Bilde frekt rappet fra google)

Såh - som med så mye annet har man en del forskjellige vinkler å angripe dette fra. Rett og slett fordi folk er forskjellige. Den ene er Jan Thomas-metoden: lær deg styling! En annen er 'voksen dame'-metoden: hvem bryr seg om utseende? Sporty-metoden: så lenge jeg er frisk og kan bruke kroppen min er alt vel! Og selvfølgelig tanke-metoden: tenk deg fin ved å fokusere på hva som er bra og/eller sette ting i perspektiv.

De overlapper hverandre litt og jeg personlig tar i bruk litt av alle =) Navnene fant jeg på i farta...

Jan Thomas-metoden

Jeg la på et tidspunkt merke til at mange av de som blir oppfattet som utrolig (fysisk) vakre ikke nødvendigvis skiller seg ut på andre områder enn at de kler seg på en måte som framhever de positive trekkene deres. De sminker seg pent, setter opp håret på en måte som passer til ansiktsformen og er rett og slett velstelte. Dette er noe alle kan lære og personlig hender det jeg sniker meg inn på youtube når kjærsten er borte for å se på 'hvordan legge Cleopatra-sminke'-videoer eller 'sånn her gjør du skikkelig øyenskygge'... Hihi! Men det er lærerikt og det funker. Man må bare øve noen ganger før man står der med en halvtime på seg til hva det nå er man skal!

Kan også være lurt å finne ut hva slags kroppsfasong du har og så kle deg deretter. Her er en link med oversikt og råd for de forskjellige formene. Jeg tror jammen jeg går under pæreform!

Jeg mener at du må ta deg tid foran speilet og nyte synet av deg selv når du er pyntet så du får følelsen av at du virkelig kan se bra ut - da kan du også slappe av mer i hverdagen og ha en fin dag selv om du syns du ser ut som en dass. Dette gjør jeg ofte ut av rein latskap! Og da er det så mye morsommere å komme på fest også - alle blir lamslåtte av forandringen =)

Voksen dame-metoden

Jeg kjenner kvinner som har lagt seg til en 'hvem bryr seg?'-holdning. Det er forsåvidt veldig sant, for det er ikke utseende som er viktig. Men, og et stort men: for det første syns ikke jeg det er nok at man godtar kroppen sin - jeg vil at man skal elske den! Og utseende handler ikke om utseende, hvis det gir noen som helst mening. Hvis man selv føler at man ser bra ut får man en helt annen kroppsholdning, et tryggere og varmere smil, samt en hel haug andre små signaler som sendes ut til de rundt deg og forteller dem at du er et vakkert og likandes menneske. Dette kan absolutt skje om du har kledd deg i noe alle andre synes er helt grusomme klær så lenge du selv føler deg vel i det! Stilig? Jeg har prestert å få komplimenter når jeg har gått med en orange kåpe og spygrønne gummistøvler rett og slett fordi jeg føler meg så utrolig kul når jeg spraker av farger så selv blinde veit hvor jeg er =)

Det som er viktig for meg å påpeke med denne metoden her er at det ikke må være som et forsvar. Det funker ikke med 'jeg er så stygg uansett at jeg ikke bryr meg lenger' - det minner jo mer om en depresjon enn noe annet! Men om det er av typen 'jeg har oppnådd sånn og slik, det er viktigere enn hvordan jeg ser ut!' vil jeg si det er helt konge. Om man ikke bryr seg fordi man har en indre trygghet framfor at man ikke bryr seg fordi man har gitt opp. Skjønner du forskjellen?

Og jeg kaller det 'voksen dame'-metoden fordi mange voksne damer har levd en stund, fått barn og vært elsket lenge og/eller av mange menn. Jeg tror det gir deg en viss trygghet?

Sporty-metoden

Denne liker jeg! Ikke fokuser på de tingene som kan gi deg komplekser - tenk på alt det fine du kan bruke kroppen din til =D Her hjelper det selvfølgelig å være litt fysisk aktiv, men teoretisk sett bruker du jo noe av kroppen hvis du spiller dataspill også. Det er en totalt fremmed verden for meg så jeg må innrømme at jeg har mine fordommer, fan av utetid som jeg har blitt.

Uansett. Med kroppen min kan jeg ri på hesten min - og det er så moro!:

Jeg kan klatre høyt, høyt opp:

Jeg kan danse magedans (som jeg ikke har bilder av), sykle, gå (!), leke med hunder, kose med kjærsten min, svømme og leke i vannet:

Osv. Poenget er at jeg syns jeg skylder kroppen min å være glad i den når den gjør det mulig for meg å gjøre alt dette! (Og jeg har en følelse av at jeg etterlater min emosjonelle fysioterapeutmor med klump i halsen etter dette avsnittet! *fnis, fnis*)

Tanke-metoden

Denne kan brukes på så mange måter. Etter å ha sett nesten hele Katie Price's dokumentar 'Katie: My Beautiful Face' og TVserien 'Katie: My Beautiful Friends' blir jeg litt skuffa over at vanlige jenter (og gutter for den sakens skyld) kan slite med selvbildet. På den annen side kan usikkerhet komme av så mangt så jeg skal ikke være for bastant.

Uansett, du vil alltid finne folk som har større grunn for komplekser enn det du har så du kan faktisk like gjerne slutte å ha dem. Det er dårlig gjort mot de som virkelig har misdannelser eller andre problemer som faktisk utgjør et problem.

Jeg har hatt komplekser for at jeg syntes jeg hadde stor mage, jeg syns noen ganger ansiktet mitt er i overkant rundt, at jeg har for lange bein og for stor rumpe i forhold til overkroppen, at overarmene mine blir litt store (selv om jeg er kjempestolt av bicepsene mine!), jeg har slitt veldig med føttene mine som har hallux valgus, og før syntes jeg det var veldig ille å ha så små pupper. Og alt dette er ting andre enten ikke legger merke til eller syns er fint! Disse tingene vil ikke plage noen med mindre jeg lager meg komplekser av det i mangel på noe annet å gjøre.. Jeg har sett jenter med en kropp andre jenter kunne drept for sitte og klage over det ene eller det andre istedenfor å gjøre det beste ut av det. Akkurat som at de med krøller vil ha rett hår og vice versa - man må bare akseptere at man er som man er og så heller bruke det for hva det er verdt.

Jeg har en fin kropp fordi jeg har valgt å synes at den er det, ikke fordi andre mener noe. Jeg har en fin kropp fordi jeg kan pynte den hvis jeg vil, jeg kan bruke den til ting jeg elsker å gjøre og jeg kan være en komplett slask hvis jeg har lyst til det - nettopp fordi jeg veit at jeg kan stråle hvis jeg føler behovet. Og veit du hva? Det samme gjelder deg!

Håper du fikk noe ut av dette =)

Cheers!

Noen tanker etter Spaniatur =)

2011-04-13T22:27:00.000+01:00

Da har jeg kommet hjem (natt til tirsdag) og endelig fått satt meg ned for å blogge litt etter å ha rydda leiligheten for familiebesøk. Aller først - jeg kan ikke tro hvor feit Juniblest har klart å bli på ei uke fri!! Han har faktisk begynt å fylle fettlagrene foran skuldrene og på nakken, men jeg har rukket to relativt harde turer siden jeg kom hjem og skal se om jeg rekker å tyne han litt på banen i morgen. Vanvittig næringsrikt høy + spirende gress i mendger + sju late dager = katatrofe!

Men nok om det, nå skal jeg skryte uhemmet av meg selv og alt jeg har oppnådd i Spania..

Først og fremst har jeg blitt komfortabel med høyder fra 20-30 meter omtrent. Høyeste jeg har klatra på én taulengde var omtrent 28 meter og jeg ble ikke annet enn nervøs - en enorm forandring fra da jeg hulket meg opp en 14 metersrute i Portland =D

Jeg tror det er litt på grunn av at veggene i Spania er vanvittig gode, inviterende og med gode tak for både hender og føtter, og litt fordi guiden vår, David, var en pensjonert militærmann (jeg nevner ikke tittel for jeg har ennå ikke peiling på hva som er høyest opp, men han hadde kommet langt i det systemet der). Hvis jeg begynte å tvile og var på vei inn i frysemodus var det udiskutabel kommando om 'shut up and climb!' og da ble jeg liksom snappet ut av fobien. Jeg tror det var det som skjedde. Og så er David rå på å presse akkurat hardt nok uten å kreve ting man overhode ikke er klar for. Jeg skylder han vanvittig mye etter denne uka her!

Ting jeg har oppnådd er:

- blitt komfortabel med høyder nesten på lik linje med 'vanlige' folk (dvs jeg blir nervøs etter 15-20 meter, men friker ikke ut før etter 30-40)

- klatret en multi pitch! Tre taulengder og totalt var ruta 70 meter ca, med en travers (man går sidelengs) og en rapell ned på 60 meter. Her kan man pent si at jeg var redd. Jeg skulle tatt det opp på video! Mye snørr, tårer, brøling og banning på tak jeg ikke følte meg trygg på og stakkars Espen som sikret meg.. Men jeg gjennomførte og vil gjøre det igjen =D

- har ledet en rute utendørs. Da var jeg også redd igjen, men jeg føler at det er mer reell frykt fordi fall på led kan resultere i brukne bein og knuste føtter... Jeg har ikke råd til å skade meg mens jeg klatrer for da tror jeg motet mitt takker for seg =s Så neste gang jeg skal lede blir innendørs på Calshot, tenker jeg!

- har klatret 5+ for egen maskin og blitt mer eller mindre batmanet (dratt) opp flere 6a-ruter. Neste mål teknisk er å kunne klatre 6a helt selv!

- blitt mye mer komfortabel med å rapellere ned igjen =)

Og nå - bilder! Kommer fler når Espen har sett seg lei av å haike i Frankrike og tar med sitt litt mindre kamera hjem igjen - alt fra multi pitchen er der, for eksempel.

David, slavedriveren =)

En av rutene jeg gjorde (uten meg på)

Meg sinnsykt høyt oppe!

Gleder meg til å klatre 'pipa'.

Starten på denne var beinhard så jeg fikk et lite puff i baken av mesteren selv

Hehe, vi hadde det litt moro også. Her har jeg blitt firet ned gjennom pipa og later som jeg klatrer en beinhard overhengende rute..

No hands! *fnis, fnis*

Pipa fra mitt perspektiv (mobilbilder)

(Mine nye, mer behagelige klatresko - jeg elsker dem!)

Langt oppe!

Weeee!

Det var vanvittige mengder firfisler der

Og så må jeg skryte litt av Espen også som gikk denne lange, lange ruta på 7a (tror jeg?)

Apemannen min <3

Fortsettelse følger når Rastløsfjanten vender nesa hjem til meg igjen =)

Cheers!

Ps. Klatrehjelmen jeg brukte kunne ikke holde seg rett uansett hva jeg gjorde.. Hihi

Noen tanker før Spaniatur

2011-04-03T18:13:00.000+01:00

Jeg har skikkelige reisenerver nå! Og jeg tror det er litt fordi jeg har hatt mye å ordne rett før jeg skal dra, litt fordi jeg ikke har reist så mye i det siste (jodda, New York i jula, men før pendla jeg jo mellom Norge og England en gang i måneden), litt fordi Juniblest hadde massivt hovne lymfekjertler i går og så ut som en hamster, og litt fordi vi skal på klatreferie.

Hovne lymfekjertler hos hest er en sånn ting som bare skjer nå og da uten at det er noe stress - med mindre de kommer i kombinasjon med feber, hoste og snørr. Isåfall er det skikkelig fare på ferde! Det som frika meg ut i går var at de var mye større enn jeg har sett før, at vi nettopp hadde vært på 'pub ride' i et område med kverke (hestesykdom) og at dama som driver stallen kan finne på å sette friske hester i karantere for dette her. Det hadde passa usannsynlig dårlig nå! Karantene innebærer å komme opp i stallen og møkke ut to ganger om dagen, noe som er lite kompatibelt med klatreferie i Spania... Og nå høres det kanskje ut som om jeg gir blanke i om Juniblest faktisk var syk eller ikke, men det gjør jeg ikke. Jeg kjenner ham og han var helt frisk med godt humor og god apetitt =) Om han var dårlig ville jeg aldri tenkt på å dra fra ham!

I dag hadde lymfeknutene gått ned til vanlig størrelse og jeg la merke til at det hadde blitt fylt på med høy på fôringsplassen. Aha! Når det ikke er noe høy igjen går de og gnafser på gresset som kommer opp så smått, men som inneholder vanvittige mengder proteiner - det fører til hovne lymfekjertler. I dag hadde han spist vanlig høy og var helt fin. For sikkerhets skyld er det tre stykker som har lovet å holde øye med han i tillegg til barnevakten =p

Og så er det det med klatreferie. Jeg har aldri vært på det før og jeg tror jeg er nervøs blant annet fordi jeg veit jeg kommer til å utfordre meg selv en del og være mye redd... Espen vil jo ha meg med på multipitch - flere taulengder - og det er pent sagt noe som vil slite på nervene mine vil jeg tro. Selv om han sier at den ruta han har sett seg ut er så lett atte.. =)

Nå må jeg stikke for siste forberedelser! Oppdatering når jeg kommer hjem, sikkert med masse bilder.

Cheers!

1.april-spøken min

2011-04-02T08:48:00.000+01:00

... som jeg selvfølgelig glemte å poste på bloggen =)

Den gikk nå iallefall ut på at jeg vurderte å selge Juniblest for å kjøpe en større hest - og den har rot i virkeligheten. Ikke at jeg vurderer å selge han, men at jeg faktisk er litt lang i beina for ham og ville utviklet meg mer som rytter på en større hest.

Bare se her, for eksempel (et av de bildene av oss jeg ikke er spesielt fornøyd med) :

Mot dette hvor jeg rir en større hest (Astris hest, Miriel)

Jeg får liksom mer plass til beina og hendene mine kommer mer i riktig posisjon - alt i alt ser det proporsjonalt bedre ut. Men det føles skikkelig ille! Sikkert fordi jeg er så vant til Juniblest at alt annet blir som en annen planet. Og ikke minst, jeg rir ikke dressur for å bli en god dressurrytter - jeg gjør det fordi det styrker ryggen og bakbeina til min elskede venn og bamse som jeg har fordi jeg er så vanvittig glad i ham. Jeg har to ambisjoner som rytter: ha det moro og kose meg! DET kommer jeg ikke til å klare like godt med noen annen hest fordi man får et visst bånd etter snart syv år sammen og fordi Juniblest er over snittet fantastisk, om jeg kan si det selv.

Og så må jeg si at det ikke ser like rart ut når han går litt bedre:

Jeg nevnte i den første bloggen min at jeg skulle skrive en introduksjonsblogg om ham og det ser ut til at det blir dette =)

Han er født 2.juni 1998, var rød - har blitt grå og så nesten hvit, han er vallak, barfot siden 2007 da han ble kolikkoperert og nesten døde, og bor på utegang - også siden 2007 fordi konstant bevegelse og fri tilgang på mat og vann forebygger kolikk.

Hans mentale egenskaper er alt jeg vil ha i en hest: kald og rolig, harmonisk og avslappet, gir på når det trengs (han har holdt følge med en Thoroughbred over et jorde - DET er jeg stolt av!), er utrolig tålmodig med barn og andre dyr, passe utspekulert sånn at jeg som rytter må bruke hodet litt og sist, men ikke minst - han er vanvittig positiv! Jeg har aldri sett han legge på ørene mot noe menneske, for eksempel, og han har hatt grunner til det flere ganger så mye den stakkaren må være med på =p

Og så, Juniblest i bilder:

Som dronninghest i Kungälv:

Gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet?

På do:

Etter kolikkoperasjonen

Ikke så stor at det gjør noe..

Ittno problem å gå under nedfallstre (som skrapte på salen)!

Barbarer på lanseringen av Age of Conan i Holmenkollen

Piaffe i søvne (jeg 'formet' ham sånn - han sover så tungt at jeg kan flytte beina hans rundt)

Snill med barn (foto: Stian Green)

(foto: Stian Green)

På ferga til Dover:

Liste over blogger jeg vil skrive

2011-03-26T12:09:00.001Z

Jeg har så mange ideer som jeg er redd for å glemme nå som jeg egentlig jobber med oppgaver.. Og det funker dårlig å skrive dem på en lapp jeg kommer til å miste så jeg lager lista her =) Så kan dere som leser grue eller glede dere alt ettersom... Hehe

- Jeg vil skrive en blogg om pappa. Fortelle om ulykken og hva slags person han var ifølge muttern og farmor, og se om jeg får scannet noen bilder. Så den bloggen kommer tidligst i juli siden alle fotoalbumene er hjemme i Norge =p Har et bilde på kjøleskapet hvor han spiser spagetti, da.

- Jeg vil skrive en blogg om selvbilde og om å være glad i seg selv. KLISJÈ!!! Men det er noe jeg er opptatt av og føler at altfor mange der ute trenger noen råd for å greie. Så da får det heller bare bli en rosablogg, da ;) Kommer til å inneholde litt om kosthold og livsstil fordi å være glad i seg selv handler ikke bare om innstilling (selv om det er sabla viktig, det også). Hvis man faktisk bruker kroppen sin til noe man syns er morsomt blir man glad i den fordi man ikke kunne gjort det morsomme uten den.

Se! Jeg er så engasjert at det ble en liten blogg bare av punktet om at jeg skulle skrive blogg om det. Jeez...

- Jeg vil skrive om sang og motivasjon. Blir sikkert om ridning og motivasjon også, om jeg kjenner meg selv rett... Hehe

- Jeg vil skrive om å bekjempe ting man er redd for! Eksponeringstrening og desensitivering. Hvis man klarer å trene hester - som er byttedyr - til å bli velfungerende politihester som beholder roen selv i de værste demonstrasjoner, kan alle venne seg til edderkopper, slanger, høyder og trange rom. Det må bare gjøres gradvis!

Jau, det var det jeg kom på i farta. Krig og fred og politikk og sånn får komme hvis jeg får en rant om alle idiotene der ute... =)

Cheers

Dressur, såklart!

2011-03-25T21:34:00.000Z

På tirsdag ble det en liten dressurøkt og for en gangs skyld fikk jeg lurt med meg Espen som fotograf =) Det var nok fordi moren hans, Diane, var med også, tenker jeg.

Juniblest og jeg har fortsatt en lang vei å gå før det kan begynne å likne perfekt, men jeg må si jeg er fornøyd med framgangen!

Vinter 2010:

På tirsdag:

Her MÅ jeg løfte henda!

På dette bildet syns jeg først jeg burde ha høyere hender, men så la jeg merke til at det stort sett går en rett linje fra min albue til Juniblests munn - det vil man ha. Jeg kan ha kortere tøyler og hendene litt lenger fram, men så lenge jeg rir han i en så lav form kan jeg ikke løfte hendene mine.

Skjenkelvikning som jeg er dritstolt av - den går mot venstre så han må bruke høyre bakbein som han er ganske svak i. Akkurat som at vi mennesker er høyre- eller venstrehendte er hestene det også, bare at målet er å gjøre hesten like sterk i begge sider.

Og her er bilder rett før og rett etter skjenkelvikningen for å demonstrere hvorfor vi gjør det:

Før (litt stiv, lite rund i formen)

Etter (ser rundere og mer elegant ut)

Dette er eksempel på hul form - ryggen hans henger som en hengebro og nesa er langt bak pannen. Hvis man deler inn ridning i god eller dårlig ridning faller dette under siste kategori ;) (For ikke å snakke om sitsen! Jeg lar meg selv bli dyttet ut av salen ved å legge for mye vekt i stigbøylene)

Dette er en dårlig overgang fra galopp, men jeg håper vi i framtiden kan få til et sånt trav i form!

Litt galopp (de to bildene jeg tør å legge ut av det fordi vi ikke akkurat har stålkontroll i den gangarten ennå)

Og så ble det litt hopping over busker tidligere på dagen da vi gikk tur med Diane og Espen:

Jeg sparer det beste bildet til slutt - tror det er på topp fem (minst!) over de beste bildene noen har tatt av oss =)

Cheers!

Mitt første distanseritt!

2011-03-20T09:10:00.000Z

I går var det endelig tid for mitt første distanseritt og min første ordentlige ridekonkurranse. Jeg har vært med på noen småstevner før, men det har aldri vært sånt man betaler for og må ha papirarbeid for så dette var en stor dag på mange måter. Det er jo også første gang noensinne at en nordlandshest har konkurrert i England, og kanskje tilogmed utenfor Norge?

Uansett, jeg pakket klart og gjorde i stand matpakke og thermos med te kvelden før, og så var det opp 05.45 for å hive på seg klær og linser. Frokost blei på toget - pizza fra i går..

Ikke mange som er ute og går 06.05

Soloppgang i Brockenhurst

Da jeg kom fram pakket jeg alle hestetingene og siden jeg ikke hadde organisert transport hjem (hestetaxi to veier er DYRT) ble det dobbelt opp med varme klær, reflekser og høy. Dette ble det ikke bruk for fordi vi traff snille Anna som ga oss skyss hjem =)

Juniblest måtte tåle å bli tørka over med en kald klut for å få bort de værste flekkene og så var vi klare til å dra da hestetaxien rullet inn 8.30.

Sjekk ut Hampshire Horsetaxi!

Inni taxien:

Da vi kom fra måtte jeg dumpe all bagasjen før taxien dro igjen og så begynte prosjektet med å registrere meg med ponni på slep. En snill dame tilbød seg å holde han og han benyttet sjansen til å prøve å dytte henne rundt:

Hun var en stillferdig liten frue, men hadde tydelig erfaring med ponnier (en heeelt annen art enn hest og som krever vanvittig mye mer av deg!) og fikk satt han på plass slik man må med dem - rolig, men bestemt korrigere dem hele tiden til de gir opp. Flytter ponnien en fot, må den rygges tilbake der den sto. Igjen og igjen. Og igjen og igjen og igjen og igjen. Og igjen. Og når du tror den har slutta med det - én gang til.

Det var her i registreringa jeg traff Anna. Vi fant tonen fort og bestemte oss for å gjøre rittet sammen fordi hun trengte å gjøre det fortere enn sist og jeg ikke ante noe som helst om noen ting, nybegynner som jeg er. Fikk låne plass på hestebilen hennes og allting for å binde Juniblest og dumpe tingene mine i mens vi red. Konge! =)

Ute i løypa var Juniblest vanvittig ivrig! Han nærmest la seg på bittet og da han la over i galopp istedenfor trav hadde jeg nesten ikke noe jeg skulle ha sagt. Hadde nok fått stoppa ham om det gjaldt, men det var tydelig at vi hadde to hastigheter å gå på i starten - på eller av =)

Det er ikke så mange detaljer å fortelle fra selve rittet bortsett fra at det stort sett gikk i kjapt trav eller kort galopp, og at jeg stoppet en gang for å lete etter stein i den ene bootsen hans fordi han nikket litt (kan være tegn på halthet). Salen sklei ikke fram, bootsene falt ikke av og Juniblest hadde overraskende mye energi. Jeg visste ærlig talt ikke at han kunne løpe i 2 timer!

Her blir det bildespam:

Anna og Rosie

Tilbake i mål var Anna så snill og ga oss litt betefôr:

Og Juniblest fikk en velfortjent rullings

Godt marinert ponni!

Vi gikk til vet.sjekk hvor Juniblest gjorde det bra - han var ikke halt og pulsen var helt nede i 46 av 64 "lovlige". Farten vår hadde vært 9.23km/t og vi fikk 28 av 50 mulige poeng. Jeg er storfornøyd!

Etterpå lastet vi ungene våre og dro og kjøpte is =)

Og så fikk vi rosett for gjennomført - min første ordentlige rosett =)

Da vi kom hjem lot jeg Juniblest tasse løs på ridebanen mens jeg tørket vekk gjørme og ryddet inn tingene våre, før jeg ga han en god runde med børsten og litt mat. Ute på beitet måtte jeg nesten tvinge han til å drikke, men da han først kom igang drakk han mange liter. Og så snudde han på hælen og beinfløy tilbake til flokken som om han hadde stått på stall hele dagen. Neste gang rir vi 30km!

Og distanse, ja det er helt klart sporten for oss. Jeg tror både Juniblest og jeg kunne tatt hele løypa en gang til da vi kom i mål, og jeg syns ennå at det hele var over altfor fort.

Cheers! (Videoer kommer kanskje hvis jeg får det til)

Trim av hestehøver

2011-03-16T21:59:00.000Z

I dag fikk Juniblest sin første trim av en profesjonell barfottrimmer her i England og det var veldig betryggende! Så langt har vi brukt hovslageren på stallen, men det funker rett og slett ikke fordi hovslagere ikke har nok kunnskap om hvordan hoven faktisk fungerer eller hvor viktig ernæring er. Siden jeg ikke har tatt hovslagerutdanning selv veit jeg ikke hva de lærer, men jeg veit at de ikke runder av kanten på hoven (noe som er viktig for at ikke den skal sprekke opp på samme måte som at en filt negl ikke brekker like lett som en med mange hakk i), skjelden eller aldri rører strålen, overser hjørnestøttene og kun har ett svar om hesten er sårbeint - sett på sko...

Den store klumpen i midten (som likner litt på et hjerte eller en V) er strålen. Litt sånn støtdemperpute om du vil. Hjørnestøttene er de to strekene som følger strålen et stykke nedover mot tåa, altså tuppen av hoven. Den grå kanten rundt er hovveggen og mellom den og sålen (det store grå-hvite området) finnes "den hvite linjen".

Jeg vil ikke sko Juniblest fordi:

- jernsko hindrer hoven i å utvide seg når hesten tråkker ned og trekke seg sammen (kalles hovmekanisme) når beinet løftes opp. Det fører til dårligere blodgjennomstrømning og uhumskheter som mugg (en form for sårinfeksjon) og sure stråler (fotsopp i praksis).

- siden sko hindrer hovmekanismen vil en skodd hov dempe støt 70-80% dårligere enn en barfot hov, noe som i lengden er lite gunstig for ledd og greier for å si det pent.. Om du har hørt forskjellen på en skodd og en uskodd hest gå på asfalt vil du forstå med én gang ;)

- godt blodomløp er utrolig viktig for fordøyelsen og siden jeg nesten mistet Juniblest på grunn av forstoppelse (ja, jeg ser humoren i det.. =p) tar jeg de forhåndsregler jeg kan for å slippe å være med på det der igjen. Man blir overraskende glad i disse store, irrasjonelle gnagerne!

Kan sikkert komme på flere grunner, men dette er de viktigste.

Problemet vårt er at Juniblest ofte er litt sårbeint og i dag fikk vi bekreftet årsaken. Sukker. Det er alltid sukker, spesielt med disse nøysomme ponniene som helt fint klarer seg med å se på mat for holde vekta oppe...

Det som skjer er at det dannes noen kjipe bakterier i Juniblests tarm som fører til at en liten pute mellom sålen og hovbeinet (et bein inni hoven. Kan sammenliknes med fingerbein) blir betent. Au. Ikke nok med det, hele hovkapselen som er det harde vi ser utenfra begynner å skli framover sånn at "den hvite linjen" som finnes mellom såla og hovveggen strekkes og blir øm. Litt som om du har lange negler og prøver å åpne en brusboks med dem... Au.

Hov sett utenfra. Hovvegg/hovkapsel:

"Den hvite linjen" skal være 1mm bred, til nøds 2mm. Juniblest sine er omtrent 4mm...

Hva må vi gjøre? Balansere tarmen! Helst ved å kutte ned på sukker, men dette er ikke mulig nå mens han står på høy fordi hun som driver stallen mener at hestene ikke klarer å spise høy med gressmaske og derfor er det forbudt hele vinterhalvåret. Der vi sto før var det mange hester som brukte det og det gikk helt fint.

Sånn ser en gressmaske ut:

Det ser fælt ut, men det er et lite hull i bunnen så hestene får i seg mat, bare litt mindre om gangen. Og etter mye overveiing syns jeg det er bedre å sette på Juniblest en sånn enn at han går rundt og er overvektig og sårbeint.

Han får gressmaske denne sommeren!

Enn så lenge får jeg bare gå til innkjøp av litt probiotika og se om jeg får litt balanse på den måten. Det vil ikke få ned vekta hans (som øker i takt med mengden gress....), men kanskje hjelpe litt med høvene.

Jeg er mest takknemlig for at jeg nå har funnet en trimmer som kan dette og gir meg konkrete slagplaner (mind you, jeg har hatt noen sånne i Norge.), men nok engang føler jeg at jeg får bevist litt hvor viktig det er å ha rett mann på rett jobb. Hovslageren har aldri nevnt noe om dette og påsto faktisk at sure stråler er noe man må leve med fordi man ikke kan kurere det. Jasså? Gjelder det fotsopp også, da?

Faktisk vil jeg påstå at det er en link til båtlivet her: bare fordi du kan kjøre motorbåt (og kanskje er skitgod på det) betyr ikke det at du kan noe om seiling.

Berserk

2011-03-15T23:29:00.001Z

Jeg er en av de som støtter Jarle Andhøy og håper at Berserk fortsatt flyter. Så langt er det én ting som sier motsatt og det er nødpeilesenderen. Redningsflåten kan helt fint ha blåst av dekk under stormen (derfor er tauet slitt over og ikke kuttet), og de har ikke funnet vrakrester fra selve skuta. Som Andhøy selv sier var leteforholdene så gode at de fant vannposene fra redningsflåten. Ville de ikke også da ha kunne funnet kopper og kar eller annet vrakgods fra Berserk om hun gikk ned?

Jeg ser på facebookgruppene om saken at fler og fler gir opp håpet mens tiden går, men jeg leser David Mercys bok fra Andhøys første tur til Antarktis for tiden og der er det snakk om opp til seks ukers seiling fra isen til tørt land. Det er riktignok fra the Antarctic Peninsula til SørAfrika, men Rosshavet er enormt og avstandene derfra er pent sagt store. Faktisk er det omtrent like langt fra Rosshavet til New Zealand som det det er mellom Peninsulaen og SørAfrika: http://www.worldatlas.com/webimage/countrys/an.htm

Det betyr at jeg ikke gir opp håpet før det har fått minst to måneder - så får folk heller bare kalle meg naiv. 'Being a bit naive is what I call hope'. Det er mitt eget hjemmelagde motto.

Når det gjelder om Jarle Andhøy har gjort noe galt eller ikke vil jeg for det første si at han har ingenting med den mulige ulykken å gjøre. Dette forklarte han i Aktuelt på nrk1, 9.mars (søk etter det på nett tv). For det andre har han tydeligvis somlet med papirarbeidet, men jeg mener at det ikke betyr noe som helst når det går cruiseskip ned der hele tiden. Cruiseskip er noe av det styggeste som finnes mot naturen (mulig jeg lager en blogg om det en dag?) og hvis dette Polarinstituttet virkelig brydde seg om miljøet hadde de gjort cruiseaktivitet der nede strengt forbudt. De kan sikkert sperre Andhøy inne og alt det der, men for meg likner dette på målet til en jeg gikk i klasse med på videregående - han drømmer om å gjøre det han kan for å bli dømt etter blasfemiparagrafen fordi det er noe av det latterligste han veit om. For meg blir anmeldelsen av Jarle Andhøy patetisk show off av nitriste biceps...

Jeg føler også for å legge til en Native American versjon av diktet 'Do not stand at my grave and weep' fordi jeg selv er glad i vakre ord i tunge stunder..

I give you this one thought to keep -
I am with you still - I do not sleep.
I am a thousand winds that blow,
I am the diamond glints on snow,
I am sunlight on ripened grain,
I am the gentle autumn rain.
When you awake in the morning's hush
I am the swift, uplifting rush
Of quiet birds in circled flight.
I am the soft stars that shine at night.
Do not think of me as gone -
I am with you still - in each new dawn.

Dere er alltid velkomne hjem, gutter!

Litt random bilder og hva jeg mener om "talent"

2011-03-14T19:47:00.000Z

Noen dager er bare ikke egnet til å ha forelesninger på... Været som var så nydelig i helga har funnet ut at det skal bli her og sola skinte så godt at Torun og jeg bestemte oss for å kjøpe is i den to timer lange pausen mellom obligatorisk lunsjkonsert og forelesning i "musikk som yrke". Iyad (gitarist, mandolinist, pianist og sånt i bandet) syns vi er rare som skal ha is bare sola såvidt titter fram, så vi funderte en stund på om is er en litt sånn skandinavisk eller norsk ting. Godt er det uansett!

Sommeren er på full vei inn i Sør-England og her er et dårlig mobilbilde av årets første humledronning på jakt etter nektar og greier for å begynne å produsere flere humler og lage et helt bol:

Bandet var også i studio for et par uker siden for å spille inn Ravnene til en av Iyads oppgaver og da sørget jeg for å få Gavin (trommisen vår) til å ta noen bilder =) Jess, det var første gang i et ordentlig studio med glassvegg og greier!

Og så føler jeg for å pepre bloggen med min første "rant". Nesten. Litt sterke meninger, bare:

Dagens forelesning gikk ut på noen praktiske ting om hvordan man best underviser i musikk og jeg kjente jeg ble ganske irritert over hvordan foreleseren hele tiden snakket om at man må holde ut med elever med lite talent i starten før man kommer til et nivå der man kan velge og vrake litt. For meg virket det ikke som om han skilte på mangel på talent og det faktum at mange elever er nybegynnere og trenger litt tid på å bli vant med alt sammen, og jeg kjenner det provoserer meg at så mange bare avslår folk om de ikke mestrer noe med én gang. Jeg brukte et år bare på å komme meg opp til toppen av klatreveggen i St. Mary's (den er ca 5 meter), men jeg får stadig høre at jeg er en teknisk god klatrer. Det ville ingen sagt for et år siden! Samme gjelder med utviklingen min både som sanger og rytter - jeg må lære det og det går ikke med sjumilsteg, men jeg er da på et nivå der jeg mestrer det ganske så godt. Om jeg hadde blitt avfeid i begynnerfasen fordi jeg ikke fikk det til kunne jeg jo aldri blitt god!

Jeg tror på at noen har talent. Arthur Kottas (fantastisk rytter, sjekk han ut på google) har talent. Yma Sumac har/hadde selvfølgelig talent med sine 4-5 oktaver, og Chris Sharma har talent der han klatrer ruter så og si ingen andre klarer. Men for meg er talent bare gode fysiske og/eller mentale forutsetninger, og noe som kan læres bort til alle og enhver til en viss grad. Espen har forklart meg hvordan forskjeller i hvor sener er festet kan bety vanvittig mye i klatring på grunn av vektstangsprinsippet og fysiske lover, men det betyr ikke at en uten "talent" aldri kan klare krevende ruter. Det betyr at vedkommende må jobbe hardere for det og derfor kun trenger å være ekstra sterk i viljen.

Med ridning er det mye fysikk, men også mye "body awareness" og koordinasjon. Dette kan læres. Jeg lærer det av Elaine Butler gjennom en metode utviklet av Mary Wanless - Ride With Your Mind. Gjennom mentale bilder lærer vi å bruke kroppen slik Arthur Kottas og Laura Bechtolsheimer gjør det.

Samme med sang. De som har talent der har ofte bare en bedre naturlig forståelse for pust og bedre koordinasjon i de musklene som kreves for sang. Mye av det er finmotorikk i ganen! Men det kan læres - jeg har lært det siden jeg var 16 og alle som kjenner meg kan vitne om at jeg ikke var noe å høre på før jeg begynte å ta timer. Nå er jeg demotivert og øver ganske lite, men i perioder hvor jeg har vært flinkere har jeg fått 5 på eksamen. Det syns jeg duger for en som ikke har "talent".

En annen ting foreleseren sa var at en musikklærer bør ha talent. Det er jeg IKKE enig i. Ingen lærer bør ha talent fordi det da ofte fører til en sånn "jammen, dette er jo lett"-holdning som ikke duger hvis eleven sliter. Hvis ikke læreren selv har lært seg alt fra bunnen og bygget på, stein for stein, er det mye vanskeligere for h*n å forklare eleven hvordan det gjøres. Tenk deg å lære et romvesen å kommunisere med øyenbrynene! Spesielt hvordan man viser medfølelse - jeg tror ikke jeg kunne forklart noen hvordan de gjør det bortsett fra å vise det og ofte er ikke det nok i en læringssituasjon.

En lærer kan godt ha talent, men jeg syns det er feil å si at det er en forutsetning. En lærer må kunne det som læres bort, men jeg tror de lærer bort best når de har slitt seg gjennom hele byggefasen selv. Jeg tror jeg er flinkere til å lære bort (det jeg forstår) av matte enn jeg er til å lære bort språk, for å si det sånn.

Og så liker jeg å trekke fram humla der den flyr selv om naturlovene sier at den ikke kan. "Det brykke meg, jeg vil fly!" sier humla. Den som vil får det til!

Cheers!

Tidssonen på bloggen min

2011-03-14T08:35:00.000Z

Det er noe rart med tidssonen her. Har prøvd å rette det opp nå, men hvis ikke det fungerte er altså klokka 08.38 her i England i skrivende stund.

Høydeskrekk og klatring i Portland

2011-03-13T21:51:00.000Z

Om ikke jeg nevnte det i "hei her er jeg "-bloggen min kan jeg fortelle at jeg sliter med høydeskrekk. Av typen irrasjonell fobi som selvfølgelig dukker opp når jeg er høyt oppe, men også når jeg ser andre gå mot en kant eller lene seg ut en vindu, når jeg ser høyder på film og når jeg står på bakken og ser opp på noe som er høyt. Jeg blir svimmel og kjenner at hele kroppen blir nummen og rar. Ja, kort sagt sånn som angst ofte beskrives.

Og det er irrasjonelt når jeg klatrer fordi jeg henger i en sele og et tau som er festet i bolter jeg veit kan holde flere tonn oppe - jeg veit med hele meg at jeg ikke faller ned om jeg vil engang! Derfor tror jeg det kan kalles fobi og derfor har jeg bestemt meg for å jobbe med det. Når jeg krever av Juniblest at han skal være modig i alskens situasjoner syns jeg det bare er rett og rimelig at jeg må være modig selv også - og modig kan man kun være når man er redd ifølge Eddard Stark fra A Song of Ice and Fire (bokserie av G.R.R.Martin som jeg vil anbefale alle å ta en kikk i).

Så i dag gikk turen til et klatrefelt i Portland, Dorset, hvor jeg brukte en hel dag på å klatre én eneste rute én eneste gang. Jeg har blitt rå på buldring og tilogmed gjort noen moves hvor jeg må hoppe etter det neste taket, og jeg klatrer opp til fem meter uten problemer innendørs. Ute er historien en helt annen og de fleste klatrere jeg kjenner holder med meg i at det er mye mer mentalt krevende å klatre ute enn inne. Hvorfor? Aner ikke! Men jeg har noen teorier om at det hjelper med fargekodede, tydelige og gode tak samt helt flatt underlag - forhold det er lite av utendørs. Dessuten er det lite vind inne til å forsterke følelsen av høyden, og klatretak laget av plast er ikke like harde å falle på som solid fjellvegg...

Jeg klatret én rute én gang, men jeg oppnådde noe i dag som etterlot meg hulkende på toppen. Delvis av redsel, delvis av lettelse for at jeg hadde kommet opp og var ferdig, delvis fordi jeg var stolt som en hane og delvis fordi jeg ikke visste om jeg kom til å tørre å lene meg ned fra veggen og rappellere ned igjen. Jeg må innrømme at jeg et øyeblikk så for meg tilkallelse av brannvesen og en skarpskytter som kunne sette en bedøvelsespil i baken på meg så jeg kunne heises ned..

Men så modig som jeg var i dag trengte vi ingen av delene!

Ruta var på et latterlig lavt teknisk nivå (3+), men det var utendørs (hvor jeg vanligvis ikke kommer over mine vante fem meter engang) og ruta var 14 (!!!) meter lang. Det er 14 meter over kampesteinene som knuste bølgene der de kom rullende inn fra Frankrike. Det er j*vlig høyt!

Jeg brukte litt tid på å forberede meg mentalt, mye tid på å klatre opp med flere pauser på minst fem minutter med pusteøvelser og "akklimatisering" for hver hylle jeg presset meg opp på, og resten av dagen på å komme over anstrengelsen igjen. Jeg kan ikke huske sist jeg var så redd, men jeg tror det må ha vært da Juniblest fikk forstoppelse og nesten døde i 2007..

Allikevel - jeg klarte det og jeg kom meg hele 14 duckings meter over bakken!

Her er bevis:

Tror det var her omtrent jeg begynte å få skikkelige problemer med lemmer som ikke ville bli med lenger og sånt. Der hvor man må snakke til føttene sine for å få dem til å krype ett hakk til, bare ett hakk...:

Men man klatrer da videre allikevel!

Forsøk på tappert smil... Hehe

Nærmere og nærmere toppen...

Man må liksom ta på topptaufestet for å kunne si at man har kommet til topps, men jeg nådde ikke bort...

Etter litt mer hulk, hikst og pusteøvelser klatre jeg å flytte føttene en etter en mot høyre til jeg endelig klatre å få tak i slyngene. Prestasjon!

Altfor høyt for meg, det der. Altfor høyt!

Men, men. Utsikten i Portland kan man ikke klage på:

Og så var Scarpa med i dag også, totalt utkjørt etter i går =)

Sliten og fornøyd i pappas klatrebukser, mange timer etter at jeg kom ned på den trygge grunn igjen:

Jeg klarte å få et lite hull på venstre kne, men jeg tror pappa ville vært mer skuffa hvis jeg ikke brukte buksa til det den er laget for enn at jeg ødelegger den i kampens hete. Mind you, jeg skal selvfølgelig sy det igjen etter beste evne! Denne buksa betyr veldig mye for meg av åpenbare grunner.*

Der dette var en litt sånn "se hva jeg har turt"-blogg er det sjanser for at jeg følger den opp med "sånn her jobber du med fobiene dine"-blogg =) Jeg vil jo at alle andre skal få oppleve samme følelsen som jeg hadde i dag! Mestringsfølelse med stor M.

Nå er jeg knackered, for å si det på godt norsk.. Skal bli godt å hoppe i loppekassa!

Cheers!

*For de som ikke kjenner meg døde pappa før jeg ble født. Mulig jeg lager en blogg om han, faktisk. Jeg liker å fortelle om pappa for han virker som tidenes kar utfra alle historiene jeg har hørt.

På skogstur med Espen, Scarpa og Juniblest

2011-03-12T20:09:00.000Z

Jeg setter igang med ordentlig blogging med en gang, jeg =)

I dag skinte sola for en gang skyld og siden Espen og jeg var så heldige å få passe huskyvalpen Scarpa (ca 4mnd) ble det dagstur på skogen (de sier "on the Forest" her når de snakker om aktivitet i New Forest så jeg har bare rappa det).

Aller først syns Scarpa det var dritskummelt med hest og bjeffet og holdt på. Det overrasket oss veldig fordi han tilbrakte sine første to måneder på en gård, men da har han enten glemt at hester finnes eller så hadde han ikke så mye kontakt med dem som liten allikevel. Derfor ble det en liten tilvenningsfase først hvor Juniblest sto og spise gress, og Scarpa kunne luske rundt han i eget tempo. Vi passet på å bestikke han ganske grundig med godbiter og Juniblest hjalp til med å være sitt vanlige, rolige jeg. For Scarpa var det mye mindre skummelt å snike seg opp bakfra og siden jeg veit hvor glad Juniblest er i hunder og hvor rolig han er rundt dem uansett hva de gjør fikk han lov til å gjøre det til han følte seg tryggere og gradvis kunne snike seg opp langs siden og til slutt fram til hodet.

Ute på tur gikk det ikke lang tid før Scarpa var komfortabel med å gå sammen med Juniblest og da vi kom inn mellom trærne i skogen bak Whitemoor slapp vi han løs. Han fikk litt raptus, men holdt seg i nærheten slik han pleier. Huskyer har rykte på seg for å stikke av, men så langt har Scarpa vist lite planer om denslags - selv når han møter ekorn, andre hunder og løse ponnier.

Jeg red barbakk i et kombihodelag som kan fungere som grime og hodelag, og siden jeg visste at dette kom til å bli en dassetur la vi like gjerne hele bittet hjemme. I mine øyne blir dette da en sidepull ;)

I lunsjpausen eksperimenterte Espen med å ri mot en grein, ta tak i den og la Juniblest gå videre med stor suksess og jeg fikk noen bilder vi lo godt av etterpå. Som belønning fikk Juniblest lov å gå løs, han også, store deler av turen videre. Så lenge det ikke er noe fristende gress å stoppe for tasser han etter, han. Jeg måtte ta han inn igjen da vi møtte noen ponnier som går løse her som sauene på fjellet hjemme, fordi de kan ha sykdommer og kan finne på å jage hverandre på lek eller alvor, men han gikk faktisk løs minst halvparten av turen. Sånt tull som det der gjør meg stolt som en hane! =D

Det er mange, mange meninger om sånt, men for meg er det bevis nok at de fleste hester som får oppleve litt forskjellige situasjoner og får litt frihet og tillit ender opp som superstødige gamper. Jo, og så må man være tydelig i kroppspråket og jobbe med lederskap (les: ikke nødvendigvis dominerende. Den beste sjefen din var/er h*n som er tydelig på hva som kreves av deg, gir cred for god jobb og som du veit du kan komme til om det er noe - ikke den bølla som bare kjefter og som får deg til å grue deg til å gå på jobb. Stor forskjell på redsel og respekt!).

Bilder!

Gutta spiser lunsj:

Og så fikk jeg noen nydelig bilder av Espen og Juniblest:

Scarpa syns Juniblest var akkurat så skummel at han gjerne fikk raptus akkurat når han nesten turte å snuse på ham..

Espen og treet:

Her tusler vi sammen, gutta og jeg:

Juniblest visste om en bedre vei hjemover så han endret brått retning..

Han ble hanket inn og måtte gå "i bånd" en stund før han fikk prøveløslatelse =)

Scarpa

Juniblest kommer ruslende etter over broa

Vel framme ble det mat =)

Cheers!

Hei!

2011-03-12T19:33:00.001Z

Jeg har så mye å skrive om i perioder så etter mye overveiing har jeg bestemt meg for å opprette en egen blogg uten noe spesielt tema. Jeg har prøvd meg både med musikkblogg (fordi jeg studerer musikk) og hesteblogg, men det funker vanvittig dårlig å ha en blogg hvor jeg må holde meg til én ting. Sikkert litt fordi jeg er en allrounder som gjør mange ting helt brukbart, ikke en som gjør få ting kjempebra. Selv syns jeg det gir meg et mye rikere liv, selv om det medfører å aldri eller skjelden få toppkarakter på skolen, aldri vinne ridekonkurranser (halvveis fordi jeg aldri kommer så langt som å melde meg på) eller å ta publikum med storm når jeg står der på scenen og prøver å synge så godt jeg kan.

I skrivende stund bor jeg sammen med kjærsten min i Southampton UK hvor jeg studerer musikk på andre året og tiden brukes mest på nordlandshesten min, Juniblest, som jeg tok med ned hit i september 2010, kjærsten min, klatring, folkbandet mitt og magedans (som jeg begynte med forrige uke).

Jeg studerer musikk fordi jeg kom inn og tenkte at jeg måtte gjøre det for ikke å angre resten av livet. Musikkteorien min suger og jeg er lei av å synge klassisk, men jeg har fått en helt ny gnist gjennom bandet og nok selvtillit til å bare kose meg med musikken. Nå er det ikke så viktig for meg at alle syns jeg er flink lenger =)

Juniblest har jeg hatt siden jeg var 15 og det er ingen vits i å skrive mer om han her for det blir garantert kvalmende mange innlegg om han framover. Han er en så stor del av livet mitt at det bare må være sånn, jeg har gitt opp å late som noe annet for lenge siden! Innenfor hest er jeg opptatt av biomekanisk korrekt dressur, et naturligere hestehold med utegang, barfot og alle de klisjéene der, og selvfølgelig å ha det fint. Det blir mye turridning siden Juniblest bor i New Forest og jeg har ambisjoner om å få til å kjøre han mer med vogn, tasse med kløv over Hardangervidda (når vi kommer hjem selvfølgelig), begynne med distanseritt, hoppe litt mer og prøve å være med på en Riding Hunt siden vi befinner oss i England =)

Klatring er for meg yoga og jeg elsker å kjenne på hvordan jeg bruker kroppen oppe i veggen. Det er vanvittig utfordrende med høydeskrekken min, men jeg skal prøve meg på en multi pitch (flere taulengder) i april og jeg storkoser meg med gode buldreruter. Min oppfatning (sikkert basert på nivået jeg er på) er at en rute burde ha gode tak, men crazy moves. Da koser jeg meg og får løst opp alt av spenninger og skit som jeg får gjennom studier og stress.

Jeg kan ikke love at jeg kommer til å blogge ofte, men jeg tror da i det minste det blir variert. Politiske rants, rapport fra dagens ridetur eller konsert, livsstilsfilosofier, dagboknotater, spørsmål osv. Og så er jeg inspirert av Jarle Andhøys blogging - heller skjelden og bra enn ofte og dårlig ;)

Håper du finner noe spennende her!